«Hjelp meg,» sier jeg og dytter dem bort

For meg er forutsigbarhet (omtrent) alt. Dukker det opp noe som ikke jeg forventet eller hvis ting ikke går sånn som det skulle, raser verden litt sammen. I gode perioder er jeg flinkere til å takle det, men OCDen min kan finne på å kicke inn litt her og der. Også når det kommer til behandling.

Til vanlig går jeg i behandling en til to ganger i uken, og det sier seg selv at timene mine med psykolog/psykiater ikke alltid går i den retningen jeg hadde tenkt. Jeg sliter meg opp fire etasjer til psykologen min fordi jeg ønsker å nyttiggjøre meg av terapien.

Det hender at jeg møter opp bare fordi det stod i kalenderen min, kanskje har jeg sovet dårlig og tar med meg en forventning inn på kontoret om at jeg skal bli behandlet. For jeg vil jo ha behandling, jeg vil jo bli bedre – men jeg er ikke alltid innstilt på å faktisk gjøre en jobb. Som oftest, heldigvis, kommer jeg inn døra med en ambisjon om å jobbe med meg selv, uten at det nødvendigvis syns så godt på meg. Fellesnevneren er at jeg gjerne vil, men at det er skummelt og vanskelig.

Problemet – uansett hva slags holdning jeg møter opp med – er at jeg ofte vil så mye at fallhøyden blir stor. Kanskje har jeg blitt litt bortskjemt med dyktige folk rundt meg, som også gjerne vil. Men det sier seg selv at ikke hver time er 100% suksess. Noen ganger går vi oss vill i en jungel av følelser, tanker og opplevelser. Relasjonen får seg noen skrubbsår, men det må være lov.

Spesielt i vanskelige faser kommer jeg med et håp om at behandlingen skal endre noe. At den som sitter ovenfor meg skal ta litt av lasset jeg bærer på. At vi skal komme med en eller annen løsning sammen. «Hjelp meg,» sier jeg og dytter dem bort.

Språk for det bedre

Jeg syns det er vanskelig å skrive for tiden. Det er noe med at jeg, i dårlige faser, lettere får tak i følelsene mine. Sikkert fordi de er så sterke og tar så mye plass. Tror jeg. For nå som det går bedre enn på lenge(!), har jeg ingen ord. Det er uvant å ha det bedre, for «bedre» er et knapt gode, sånn har det hvertfall vært de siste årene, og (nå må jeg bevege meg forsiktig så jeg ikke blir misforstått) nå må jeg skape et språk for det som er bra. For det er uvant. Og skikkelig skummelt.

Men faen så heldig jeg er!