«Hjelp meg,» sier jeg og dytter dem bort

For meg er forutsigbarhet (omtrent) alt. Dukker det opp noe som ikke jeg forventet eller hvis ting ikke går sånn som det skulle, raser verden litt sammen. I gode perioder er jeg flinkere til å takle det, men OCDen min kan finne på å kicke inn litt her og der. Også når det kommer til behandling.

Til vanlig går jeg i behandling en til to ganger i uken, og det sier seg selv at timene mine med psykolog/psykiater ikke alltid går i den retningen jeg hadde tenkt. Jeg sliter meg opp fire etasjer til psykologen min fordi jeg ønsker å nyttiggjøre meg av terapien.

Det hender at jeg møter opp bare fordi det stod i kalenderen min, kanskje har jeg sovet dårlig og tar med meg en forventning inn på kontoret om at jeg skal bli behandlet. For jeg vil jo ha behandling, jeg vil jo bli bedre – men jeg er ikke alltid innstilt på å faktisk gjøre en jobb. Som oftest, heldigvis, kommer jeg inn døra med en ambisjon om å jobbe med meg selv, uten at det nødvendigvis syns så godt på meg. Fellesnevneren er at jeg gjerne vil, men at det er skummelt og vanskelig.

Problemet – uansett hva slags holdning jeg møter opp med – er at jeg ofte vil så mye at fallhøyden blir stor. Kanskje har jeg blitt litt bortskjemt med dyktige folk rundt meg, som også gjerne vil. Men det sier seg selv at ikke hver time er 100% suksess. Noen ganger går vi oss vill i en jungel av følelser, tanker og opplevelser. Relasjonen får seg noen skrubbsår, men det må være lov.

Spesielt i vanskelige faser kommer jeg med et håp om at behandlingen skal endre noe. At den som sitter ovenfor meg skal ta litt av lasset jeg bærer på. At vi skal komme med en eller annen løsning sammen. «Hjelp meg,» sier jeg og dytter dem bort.

Språk for det bedre

Jeg syns det er vanskelig å skrive for tiden. Det er noe med at jeg, i dårlige faser, lettere får tak i følelsene mine. Sikkert fordi de er så sterke og tar så mye plass. Tror jeg. For nå som det går bedre enn på lenge(!), har jeg ingen ord. Det er uvant å ha det bedre, for «bedre» er et knapt gode, sånn har det hvertfall vært de siste årene, og (nå må jeg bevege meg forsiktig så jeg ikke blir misforstått) nå må jeg skape et språk for det som er bra. For det er uvant. Og skikkelig skummelt.

Men faen så heldig jeg er!

Hjemme hos hotellputene mine

Jeg gikk ut gjennom låste dører med hodet hevet. Selvfølgelig håper jeg å slippe fremtidige innleggelser, men det er nok ikke realistisk. Uansett er det trist å si hadet til de som har fulgt meg fra helvete og tilbake. De som holdt håpet for meg og som ga meg den klemmen og kroppskontakten jeg alltid savner når innleggelsene strekker seg over lang tid.

Det føles bra. Jeg hadde ikke mer å vinne på å gjemme meg på Blakstad. Det er ute jeg må eksponere meg og skaffe meg nye erfaringer. Det har gått i ett i dag. Møter, pakke, pakke ut, handle, rydde, you name it, og nå er jeg så sliten. Men jeg skal sove i min egen seng, og ikke minst har jeg hotellputene jeg fikk av mamma til jul. Kompis er selvfølgelig også på plass!

Jeg har vært inne i en måned, hele oppholdet på skjermet avsnitt. Da jeg kom inn var jeg et vrak, jeg evnet ikke å samarbeide verken med personalet eller med meg selv. Jeg ville, men klarte ikke. Og fy faen så redd jeg var. Det har gått veldig opp og ned; alt fra timesvis i belter til latter og kortspill og fine stunder. Jeg vil veldig sjeldent inn på lukket avdeling, men som mamma sier: Det er bra det finnes et sted man kan komme til når verden blir mørk (eller blendende lys)

Det blir fint med mer rutiner. Med trygge folk rundt meg til alle døgnets tider. Jeg skal bygge meg opp, sakte men sikkert. Oppfølgingen er det ingenting å utsette på, nå er det jeg som må kjempe som faen.