Håp?

Skjermet avsnitt, Blakstad sykehus

Det føles så feil å si det når jeg ikke vet om jeg mener det. Når jeg ikke vet om jeg bare håper det er sånn, eller om det faktisk er sånn. Hvordan vet man egentlig det? Skal man gjøre som de sier; bare hoppe ut i det? Eller skal man holde igjen til man virkelig, virkelig vet med seg selv, sånn innerst inne?

For det er skummelt, ikke sant. Som alt annet akkurat nå. At det skal være så forbanna vanskelig å bare håpe litt? Men håp for meg er lik fallhøyde. Skuffelse. Bitre tårer som ikke forstår hvordan jeg kunne være så dum. Selvhat, som alltid når ting feiler. Et enormt lass av følelser bare fordi jeg turte å håpe. Kanskje turte jeg ikke engang, kanskje bare glapp det ut av meg i en bisetning, eller dukket opp i en tanke på vei videre. For en gangs skyld, liksom.

Hva ville jeg sagt hvis jeg hadde måttet legge bort frykten, spille tøff? Jeg tror jeg hadde sagt dette: Kanskje. Kanskje en dag, så blir ting mindre vondt. Jeg vet ikke helt. «Håp» er å dra det litt langt foreløpig, for det er vanskelig å holde to ting i hodet samtidig: At livet kan vise seg fra en bedre side, selv når alt er så forjævlig og så skummelt.

Hei, 2020!

I år gikk nyttårsaften rolig for seg: Jeg feiret med mamma og Kompis i sofaen på Majorstuen. I forhold til alle nyttårsfeiringene på ulike psykiatriske avdelinger var dette helt perfekt, harmonisk, nesten. Så fint som det kunne bli i en skjør periode.

For nyttår er skummelt. Overganger er skumle. Stabilitet og kontinuitet er viktig for meg, og det er det stikk motsatte av hva nyttår står for. Takk gud for de som sier til meg: «En dag av gangen», og som sier det så ofte som mulig.

I året som kommer skal jeg, som mamma sier, samle på gode øyeblikk. Om jeg kommer til å tryne? Selvfølgelig. Men jeg skal faen meg reise meg også. Jeg har et fantastisk apparat rundt meg, og de må jeg lære meg å bruke, i gode og dårlige perioder.

Men dere! Shit ass, jeg klarte meg gjennom 2019 også.

Julen

Det nærmer seg jul, den kom visst i år óg. Jeg føler meg heldig som har familie rundt meg og et varmt, trygt sted å være.

Selvfølgelig har jeg mine tanker om julen, og ikke alle er positive. Jeg tror for eksempel mange med skilte foreldre føler på skyldfølelse eller tanker om hvordan det er for den man ikke feirer hos. I familien vår feirer vi annethvert år hos mamma og hos pappa, og jeg tenker mye på den som sitter uten barna.

I år skal jeg feire med mamma og søsteren min med familie. Det blir garantert en hyggelig og fin feiring, men som i andre høytider koster det meg mye å være rundt så mange mennesker, selv familien min.

Men det er også noen som mangler i år. Farmor døde i vår, og det er vondt å ikke skulle feire med henne. Hun hørte til julefeiringen for meg, og jeg savner henne selvfølgelig ekstra mye i høytiden.

Jeg har et ønske til fremtidig juletid: At det er flere behandlere på jobb innenfor psykisk helsevern. Mange sliter i julen, mange er ensomme og vet ikke hvor de skal gjøre av seg. Det er ganske brutalt at så mange behandlere tar lang juleferie når dette er en tid som gjør vondt for flere og flere. Et viktig holdepunkt i oppfølging forsvinner når høytiden kommer, det er da folk trenger hjelp.

Husk hvor heldige mange av oss er, men det er også lov å ha det vondt og grue seg. Jeg ønsker alle en god, fredelig jul.

Kjære legevaktsleger

Jeg kommer gående inn med raske skritt, kanskje ser jeg meg litt panisk rundt for å se om det sitter noen jeg kjenner på venterommet. I resepsjonen hvisker jeg nærmest: «Jeg har noen sår på armen». Sykepleieren ser hetten over hodet og røde øyne, og ber meg om å vente.

På venterommet føler jeg meg naken, som om klærne mine er gjennomsiktige og alle kan se det jeg skammer meg aller mest over: Store, sprikende sår som jeg har laget selv i desperasjon. Klærne mine er blodige, det er ikke tvil om hvorfor jeg er her, og at det er jeg som gjør ventetiden for de små, syke barna lengre.

Du, legen, har møtt meg før. Vi har sittet på dette samme rommet flere ganger tidligere. Og selv om jeg vet at det ikke er bevisst fra din side, så gir du meg «er det deg igjen»-blikket. Jeg fester blikket i gulvet og skammer meg litt ekstra mens jeg forklarer at jeg har kuttet opp armene mine og at jeg trenger hjelp til å få dem sydd. Så biter jeg meg hardt i leppen, for jeg vet hva som kommer. Moralpreken: «Dette var jo ikke så smart» eller «Hvorfor avledet du ikke bare?». Jeg har hørt det samme en milliard ganger før, men tør ikke å si noe tilbake, fordi da får jeg som oftest slengt i tryne at dette har jeg faktisk påført meg selv, nå må jeg ta konsekvensene. Kanskje bruker du litt tid på å poengtere hvor mange andre pasienter du har, mennesker som trenger hjelpen mer enn meg. Ofte føler du også for å kommentere at behandlingen jeg får åpenbart ikke fungerer, fordi det som er viktig her er jo å plassere skyld. Gratulerer, du har klart å gjøre bunnen enda dypere.

Kanskje spør du til og med om hvorfor du skal gidde å hjelpe meg. Jeg svarer at det er deg jeg kommer til, i desperasjon, etter å ha massakrert meg selv. At jeg kommer til deg og ber om hjelp. Jeg driter i hva du mener om meg. Jeg driter i at du hater selvskadere og syns vi er bortkastet tid. Det er deg jeg kommer til, for jeg har ikke noe annet sted å gå.

Du lapper sammen sårene mine og påpeker tydeligere enn tydeligst at du har gjort meg en tjeneste, også kalt jobben din. Takk skal du faen meg ha.

Jeg tilbrakt uendelig mange timer på legevakten de siste årene. Jeg kjenner rutinene, jeg vet hva jeg går til når jeg tar hetten over hodet og går ut døra i retning sykehuset. Det betyr ikke at jeg syns det er greit at det er sånn, tvert imot. Jeg hater at jeg ikke tør å sette en fot inn på legevakten uten å ruse meg først, det er ikke sånn det skal være. Jeg blir ikke noe bedre av det, tvert imot! Ikke misforstå; jeg vet at legevakten er travel og at de ikke driver terapi, men det er ikke derfor jeg kommer dit. Armen min må behandles av lege innen 6 timer, det er grunnen. Men man kommer ikke unna hovedproblemet: Jeg kuttet opp min egen arm. Det burde automatisk innebære en risikovurdering, men aller viktigst: Litt omsorg. Det faller oss gjerne naturlig å gi omsorg til en som har det vondt, likevel er det så mange selvskadere som opplever det motsatte: Moralisme, irritasjon, bebreidelse og slemme ord. Innenfor psykiatrien sprer det seg holdninger om at omsorg sykeliggjør, men jeg håper fortsatt at det heller dreier seg om mangel på kunnskap.

Kjære leger: Måten vi blir møtt på hjelper oss ikke. Når skal dere ta et oppgjør med dere selv: Hva skal til for at dere skal kunne forstå og hjelpe oss?

Jeg prøver ikke å rettferdiggjøre det jeg gjorde, men jeg blir ikke bedre av moralprekener, sukking eller enkle løsninger. Og jeg blir hvertfall ikke bedre av å føle meg som en byrde. Det jeg, og veldig mange andre i min situasjon trenger, er å bli møtt med respekt, anerkjennelse og godhet. Som en psykolog sa til meg en gang: «Dette er noe du gjør mot deg selv, ikke mot noen andre. Før du anerkjenner det, kommer du ikke til å klare å slutte». Slutt å se på meg, og oss, som noen som tar opp plass.

For å være helt ærlig overrasker det meg at jeg i 2019 må påpeke at psykisk sykdom også er sykdom. Lidelser. Legevaktslegene trenger ordentlig opplæring, ikke bare i somatikk, men også i psykiatri.

Frysepinne

Jeg ligger i et mørkt rom. Stearinlysene blafrer og vinduet står på vidt gap på tross av minusgradene. Jeg pakker inn kroppen i dynen.

Jeg hater å fryse. Det minner meg om den vinterdagen i Blakstadbukta. Med vann til øreflippene stod jeg i 40 minutter i 5 graders vann. Livet var for skummelt og for jævlig. Det stod tre personale på stranden, men ingen gjorde noe. Kanskje de mente jeg fortjente å dø? Jeg var uansett godt på vei og var klar for det som skulle komme. For jeg var ikke engang kald lengre, jeg kunne ikke kjenne kroppen min. Skjelvingen avtok.

Etter noe som føltes som en evighet hørte jeg sirener. Brannvesenet, kledd i dykkerdrakter, svømte ut i vannet og slepte meg med opp på stranden. På kaia møtte jeg ambulanse og politi. De bar meg inn i ambulansen og pakket meg inn i varmefolie. Det vondeste av alt, rent fysisk, var oppvarmingsprosessen. Jeg hadde en kroppstemperatur på 34 grader og det kjentes ut som om hele kroppen brant. Ambulansepersonalet holdt rundt meg da jeg skrek.

Dobbeltsengen min er myk og varm. Jeg hører på musikk fra sovelisten min på Spotify. Jeg er så evig takknemlig over å ligge i min egen seng. Jeg er trygg nå, og selv om det gjør vondt å se tilbake, så trenger jeg ikke forholde meg til det nå. For det var da og nå er nå.

Sobrilen kicker sakte inn og roer meg litt ned. Jeg blåser ut lysene og håper søvnen kommer min vei i kveld også.

For fem år siden

I går dukket markeringen for åpenheten min opp på Facebook. Fem år har gått fra jeg første gangen skrev offentlig at jeg slet psykisk. Jeg gikk fortsatt på videregående, og folk spurte hvorfor jeg så sjeldent møtte opp på skolen. Unnskyldningene kom på rekke og rad: «omgangssyken», «influensa»… jeg fikk nok av å skulle lyve for folk.

«Jeg har vært inn og ut av Blakstad i et år nå og jeg er ferdig med å skamme meg. Alle har problemer og det er ikke noe nederlag å trenge hjelp. Fuck tabuer og fuck hvor overfladisk samfunnet har blitt. Og til alle dere som har støttet meg gjennom tykt og tynt: tusen millioner takk.»

Jeg følte meg mye bedre allerede da jeg trykket «publiser». Likerklikkene strømmet inn i feeden min og jeg følte jeg hadde gjort det riktige. Noen skrev til meg at jeg hadde inspirert dem til å be om hjelp. Herregud, tenkte jeg.

I dag er det fem år siden jeg skrev og postet innlegget. Jeg angrer ikke på at jeg valgte å være åpen om noe mange ikke vet nok om. Men at mørket skulle forbli min følgesvenn, at det skulle gå så langt, hadde jeg aldri sett for meg. Det kommer bedre og dårligere perioder, sånn er det bare. Da gjelder det å klamre seg fast til gode øyeblikk.

Farvel

Kjære deg, så vondt du har måttet ha det. Så vondt at du valgte å forlate oss. Du har kjempet med nebb og klør, stått på for alle som trengte deg, men kanskje glemte du deg selv.

Vi ble kjent innenfor psykiatrien. Begge med verkende sjeler og med mangel på håp.

Da jeg satt stuck i destruktive mønstre, snakket vi sammen hver dag. For det var sånn du var: Du stilte opp, døgnet rundt, for alle som trengte deg.

Men som du sa til meg, om så indirekte; systemet gjorde bare alt verre. Du ble ikke tatt på alvor, og mitt inntrykk var at de som liksom skulle hjelpe deg ut av dette, skremte deg lengre vekk. Du trengte jo bare trygghet og omsorg.

Det føles så jævlig at du er borte. Jeg vil bare snakke mer med deg igjen, fortelle deg at dette ikke er den eneste utveien. Men det er for sent nå. Det er den knusende sannheten.

Sov godt. Vi glemmer deg aldri ❤

Spleis for blomster til begravelsen: https://www.spleis.no/project/91702

En-til-en

I april flyttet jeg i ny bolig, mest fordi jeg ikke kunne få tett nok oppfølging i den forrige. Der var det ikke nattevakter, noe som er helt vesentlig for meg fordi ting ofte blir verre på kvelds- og nattetid. I perioder var ting så ille at mamma og pappa måtte bytte på å sove på sofaen min for å passe på. Det er ikke bare feil at de skal måtte ta det ansvaret, men det er også veldig nedverdigende å være så avhengig av foreldrene sine når man er 24 år gammel.

Den «nye» boligen er det folk på jobb hele døgnet. Jeg har i tillegg en-til-en-oppfølging, som innebærer at jeg har personale med meg til enhver tid. De sitter inne i leiligheten min, også når jeg sover. Litt som fastvakt, som de kaller det på sykehus, bare at jeg har full rett til å hive dem ut når jeg vil, haha.

Denne boligen har bil tilgjengelig, noe som gjør det lettere å komme seg opp og ut sammen. Jeg er så heldig å ha både lappen og bil selv, men personalet har ikke lov til å sitte på med meg, og derfor kjører vi som oftest boligbilen. Vi finner på masse hyggelige ting, det er med på å skape en mening i hverdagen.

Forhåpentligvis slipper jeg å sitte med en-til-en resten av livet, men det tar jeg helt med ro. Jeg er på et sted i livet der jeg trenger ekstra oppfølging, omsorg og trygghet, og det får jeg her. Ord kan ikke beskrive hvor takknemlig jeg er for dette tilbudet, og som jeg pleier å si når folk spør: Jeg har fått et helt nytt liv.

Fastlåst

De fleste som kjenner meg godt vet at jeg skriver på det jeg håper blir en bok. Noen ganger kommer ordene til meg og alt er flyt, men ofte må jeg jobbe dem frem. For det jeg skriver om er mine opplevelser, på godt og vondt. Akkurat som jeg skriver her på bloggen. Jeg har liksom kommet frem til at hvis jeg først skal skrive, skal det være ærlig. Det er ikke alt jeg skriver om, men det handler om at jeg trenger å ha noe som er mitt også.

Jeg ryddet i journalene mine i dag, for jeg holder på å skrive et kapittel om tvangen som har blitt fattet rundt meg, og telte 150(!) vedtak om mekaniske tvangsmidler (belter). Mine vedtak, vedtak som handler om meg og mine opplevelser. Ikke bare det, jeg telte like mange vedtak rundt både kortvarig fastholding og medisinering uten samtykke. Au.

Det sier kanskje ikke så mye for folk flest. Men for å sette det i perspektiv har hver og én av disse vedtakene gjort vondt. Så jævla vondt. Jeg husker ikke alle episodene, for meg er det mer en grå tåke som ligger over de siste seks årene. Heldigvis, holdt jeg på å si.. for tenk om jeg skulle gått rundt og tenkt på dette hele tiden? Det er for vondt.

Jeg håper at resten av 2019 og selvfølgelig 2020 bringer med seg færre vedtak. Det er nok nå.