10.april 20

Det er rare tider. Vi holder sammen ved å holde avstand. Det er nødvendig og riktig, men mange glemmer de som faller utenfor samfunnet, nå enda mer enn til vanlig. De som ikke har en nabo som kan handle for dem, eller de som ikke har noen å FaceTime med. For mange blir verden snudd på hodet. Legevakten er sprengt og behandlere er i karantene. Er man heldig, gidder psykologen å ringe deg, eventuelt snakke via videosamtale. Men man er avhengig av goodwill for å få hjelpen man trenger. Sånn skal det ikke være.

Jeg er heldig som har et apparat rundt meg, selv i disse tidene. For jeg blir fulgt opp tett, og det er jeg takknemlig for, men jeg sitter også igjen med dårlig samvittighet for at det er jeg som får oppfølging og ikke alle de som også trenger det. Det er vondt. Hva har jeg gjort for å fortjene det, liksom?

Jeg håper at vi snart nærmer oss en slags normaltilstand, selv om det nå kjennes urealistisk. For det er brutalt å la folk som trenger hjelp i stikken.

«Hjelp meg,» sier jeg og dytter dem bort

For meg er forutsigbarhet (omtrent) alt. Dukker det opp noe som ikke jeg forventet eller hvis ting ikke går sånn som det skulle, raser verden litt sammen. I gode perioder er jeg flinkere til å takle det, men OCDen min kan finne på å kicke inn litt her og der. Også når det kommer til behandling.

Til vanlig går jeg i behandling en til to ganger i uken, og det sier seg selv at timene mine med psykolog/psykiater ikke alltid går i den retningen jeg hadde tenkt. Jeg sliter meg opp fire etasjer til psykologen min fordi jeg ønsker å nyttiggjøre meg av terapien.

Det hender at jeg møter opp bare fordi det stod i kalenderen min, kanskje har jeg sovet dårlig og tar med meg en forventning inn på kontoret om at jeg skal bli behandlet. For jeg vil jo ha behandling, jeg vil jo bli bedre – men jeg er ikke alltid innstilt på å faktisk gjøre en jobb. Som oftest, heldigvis, kommer jeg inn døra med en ambisjon om å jobbe med meg selv, uten at det nødvendigvis syns så godt på meg. Fellesnevneren er at jeg gjerne vil, men at det er skummelt og vanskelig.

Problemet – uansett hva slags holdning jeg møter opp med – er at jeg ofte vil så mye at fallhøyden blir stor. Kanskje har jeg blitt litt bortskjemt med dyktige folk rundt meg, som også gjerne vil. Men det sier seg selv at ikke hver time er 100% suksess. Noen ganger går vi oss vill i en jungel av følelser, tanker og opplevelser. Relasjonen får seg noen skrubbsår, men det må være lov.

Spesielt i vanskelige faser kommer jeg med et håp om at behandlingen skal endre noe. At den som sitter ovenfor meg skal ta litt av lasset jeg bærer på. At vi skal komme med en eller annen løsning sammen. «Hjelp meg,» sier jeg og dytter dem bort.

22.mars 2020

Det føles så feil å skulle skrive noe her nå. For mens jeg sitter her og syns synd på meg selv, sliter folk med mye viktigere ting. Eller, hva som er viktig og ikke, vet jeg ikke. Det er mye jeg ikke vet.

Det er tunge dager. Jeg hadde det ganske bra ganske lenge, men den berømte knekken tok innpå og dynket ansiktet mitt ned i gjørma. Det er vanskelig å skulle reise seg igjen, selv om jeg vet at jeg må. For alternativet er verre.

Selv om det er vanskelig nå, kommer jeg ikke unna dette: For et apparat jeg har rundt meg. Herregud, så heldig jeg er. En bo-leder som følger opp dag og natt, som gjør alt for at jeg skal ha det så bra som mulig. To psykologer med tålmodighet uten like og to handlekraftige overleger. Familie og venner som stiller opp og som tåler meg. Kanskje spesielt mamma, som ler med meg og trøster meg når jeg gråter.

Det er ikke til å skyve under teppet at det er vanskelig og tungt. Jeg bor hos mamma mens korona raser rundt i gatene, Kompis er her og vi gjør det vi kan for å skape gode dager.