Med hette over hodet

Med hette over hodet og kroket rygg stablet jeg føttene mine ufrivillig inn på linoleumsgulvet på psykiatrisk avdeling, skamfull over å skulle ta opp en plass blant de som var ordentlig syke.

Den første tiden på avdelingen var jeg skjør og preget av en gjennomgripende angst, for jeg visste hva jeg kunne vente meg. Det er ikke til å komme unna at jeg har ca. en milliard innleggelser bak meg, ei heller at de i perioder har vært preget av mye dramatikk. Ingen kunne si at det ikke var spor av realitet i angsten, men som en av dem sa til meg: «Men er du ikke egentlig mest redd for deg selv?». Jo, selvfølgelig, for destruktivitet er ikke bare noe som skjer. Det er handlingsmønstre og best av verst.

Jeg skulle så gjerne ønske at jeg klarte å ta sunne valg for meg selv. For destruktiviteten i meg påvirker ikke bare meg, men alle rundt meg. Å stå ansvarlig for andres lidelse er marerittet mitt, men jo mer jeg prøver å skåne, jo verre blir det. For å ikke vite er ikke nødvendigvis noe lettere å takle.

Men bare så det er sagt, så er ikke dette noe jeg velger aktivt. Hadde jeg hatt et reellt valg, hadde jeg ikke valgt å være syk, med alt det innebærer. Jeg hadde ikke sittet her, innelåst, skjermet fra omverdenen. Stemmene hadde ikke hatt makt over meg og dermed også de rundt meg. Om sommeren hadde jeg sluppet å tenke meg om før jeg tok på meg kortermet. Jeg klarer ikke å forstå hvordan noen kan tro at dette er et valg, i så fall ber jeg dem pent om å komme med en eneste fordel ved å være psykisk syk.

Processed with VSCO with t1 preset