Å reise seg

Jeg prøver stadig å krype ut av skrivesperre-hullet mitt. Det er vanskelig å skulle formidle noe man føler er så meningsløst. 2020 har ikke behandlet meg så bra foreløpig. Skrivesperre-hullet er ikke det eneste hullet jeg må prøve å krype ut av.

Men som jeg pleier å si: Man tryner, og man reiser seg. Og om det ikke funker å reise seg, så får man ligge der litt til, men aldri for alltid. Som de rundt meg stadig minner meg på: Livet har for mye fint å by på til at man skal kaste det bort. «Haha,» sier jeg spydig tilbake, men for hver gang noen sier det, fester det seg litt mer. Om «det fine» er hotellputer og rent sengetøy, vet ikke jeg. Kanskje er det Kompis som ligger i fotenden og maler. Å ha et stabilt, trygt hjem. Gode familien min.

Jeg tryna, og det tok tid, men jeg reiste meg igjen.

Fugleburet

Det finnes en verden utenfor gitrene. Det er der ute jeg skal leve.

Hei, 2020!

I år gikk nyttårsaften rolig for seg: Jeg feiret med mamma og Kompis i sofaen på Majorstuen. I forhold til alle nyttårsfeiringene på ulike psykiatriske avdelinger var dette helt perfekt, harmonisk, nesten. Så fint som det kunne bli i en skjør periode.

For nyttår er skummelt. Overganger er skumle. Stabilitet og kontinuitet er viktig for meg, og det er det stikk motsatte av hva nyttår står for. Takk gud for de som sier til meg: «En dag av gangen», og som sier det så ofte som mulig.

I året som kommer skal jeg, som mamma sier, samle på gode øyeblikk. Om jeg kommer til å tryne? Selvfølgelig. Men jeg skal faen meg reise meg også. Jeg har et fantastisk apparat rundt meg, og de må jeg lære meg å bruke, i gode og dårlige perioder.

Men dere! Shit ass, jeg klarte meg gjennom 2019 også.