22.mars 2020

Det føles så feil å skulle skrive noe her nå. For mens jeg sitter her og syns synd på meg selv, sliter folk med mye viktigere ting. Eller, hva som er viktig og ikke, vet jeg ikke. Det er mye jeg ikke vet.

Det er tunge dager. Jeg hadde det ganske bra ganske lenge, men den berømte knekken tok innpå og dynket ansiktet mitt ned i gjørma. Det er vanskelig å skulle reise seg igjen, selv om jeg vet at jeg må. For alternativet er verre.

Selv om det er vanskelig nå, kommer jeg ikke unna dette: For et apparat jeg har rundt meg. Herregud, så heldig jeg er. En bo-leder som følger opp dag og natt, som gjør alt for at jeg skal ha det så bra som mulig. To psykologer med tålmodighet uten like og to handlekraftige overleger. Familie og venner som stiller opp og som tåler meg. Kanskje spesielt mamma, som ler med meg og trøster meg når jeg gråter.

Det er ikke til å skyve under teppet at det er vanskelig og tungt. Jeg bor hos mamma mens korona raser rundt i gatene, Kompis er her og vi gjør det vi kan for å skape gode dager.

Språk for det bedre

Jeg syns det er vanskelig å skrive for tiden. Det er noe med at jeg, i dårlige faser, lettere får tak i følelsene mine. Sikkert fordi de er så sterke og tar så mye plass. Tror jeg. For nå som det går bedre enn på lenge(!), har jeg ingen ord. Det er uvant å ha det bedre, for «bedre» er et knapt gode, sånn har det hvertfall vært de siste årene, og (nå må jeg bevege meg forsiktig så jeg ikke blir misforstått) nå må jeg skape et språk for det som er bra. For det er uvant. Og skikkelig skummelt.

Men faen så heldig jeg er!

Å reise seg

Jeg prøver stadig å krype ut av skrivesperre-hullet mitt. Det er vanskelig å skulle formidle noe man føler er så meningsløst. 2020 har ikke behandlet meg så bra foreløpig. Skrivesperre-hullet er ikke det eneste hullet jeg må prøve å krype ut av.

Men som jeg pleier å si: Man tryner, og man reiser seg. Og om det ikke funker å reise seg, så får man ligge der litt til, men aldri for alltid. Som de rundt meg stadig minner meg på: Livet har for mye fint å by på til at man skal kaste det bort. «Haha,» sier jeg spydig tilbake, men for hver gang noen sier det, fester det seg litt mer. Om «det fine» er hotellputer og rent sengetøy, vet ikke jeg. Kanskje er det Kompis som ligger i fotenden og maler. Å ha et stabilt, trygt hjem. Gode familien min.

Jeg tryna, og det tok tid, men jeg reiste meg igjen.

Fugleburet

Det finnes en verden utenfor gitrene. Det er der ute jeg skal leve.

Hjemme hos hotellputene mine

Jeg gikk ut gjennom låste dører med hodet hevet. Selvfølgelig håper jeg å slippe fremtidige innleggelser, men det er nok ikke realistisk. Uansett er det trist å si hadet til de som har fulgt meg fra helvete og tilbake. De som holdt håpet for meg og som ga meg den klemmen og kroppskontakten jeg alltid savner når innleggelsene strekker seg over lang tid.

Det føles bra. Jeg hadde ikke mer å vinne på å gjemme meg på Blakstad. Det er ute jeg må eksponere meg og skaffe meg nye erfaringer. Det har gått i ett i dag. Møter, pakke, pakke ut, handle, rydde, you name it, og nå er jeg så sliten. Men jeg skal sove i min egen seng, og ikke minst har jeg hotellputene jeg fikk av mamma til jul. Kompis er selvfølgelig også på plass!

Jeg har vært inne i en måned, hele oppholdet på skjermet avsnitt. Da jeg kom inn var jeg et vrak, jeg evnet ikke å samarbeide verken med personalet eller med meg selv. Jeg ville, men klarte ikke. Og fy faen så redd jeg var. Det har gått veldig opp og ned; alt fra timesvis i belter til latter og kortspill og fine stunder. Jeg vil veldig sjeldent inn på lukket avdeling, men som mamma sier: Det er bra det finnes et sted man kan komme til når verden blir mørk (eller blendende lys)

Det blir fint med mer rutiner. Med trygge folk rundt meg til alle døgnets tider. Jeg skal bygge meg opp, sakte men sikkert. Oppfølgingen er det ingenting å utsette på, nå er det jeg som må kjempe som faen.

Håp?

Skjermet avsnitt, Blakstad sykehus

Det føles så feil å si det når jeg ikke vet om jeg mener det. Når jeg ikke vet om jeg bare håper det er sånn, eller om det faktisk er sånn. Hvordan vet man egentlig det? Skal man gjøre som de sier; bare hoppe ut i det? Eller skal man holde igjen til man virkelig, virkelig vet med seg selv, sånn innerst inne?

For det er skummelt, ikke sant. Som alt annet akkurat nå. At det skal være så forbanna vanskelig å bare håpe litt? Men håp for meg er lik fallhøyde. Skuffelse. Bitre tårer som ikke forstår hvordan jeg kunne være så dum. Selvhat, som alltid når ting feiler. Et enormt lass av følelser bare fordi jeg turte å håpe. Kanskje turte jeg ikke engang, kanskje bare glapp det ut av meg i en bisetning, eller dukket opp i en tanke på vei videre. For en gangs skyld, liksom.

Hva ville jeg sagt hvis jeg hadde måttet legge bort frykten, spille tøff? Jeg tror jeg hadde sagt dette: Kanskje. Kanskje en dag, så blir ting mindre vondt. Jeg vet ikke helt. «Håp» er å dra det litt langt foreløpig, for det er vanskelig å holde to ting i hodet samtidig: At livet kan vise seg fra en bedre side, selv når alt er så forjævlig og så skummelt.

Gjemsel

Blakstad

Jeg vil bare gjemme meg. Skjerme jævlige meg fra omverdenen. Selvfølgelig vil jeg HJEM, men «hjem» er ikke det samme. Det endret seg da sengen min fylte seg med insekter og veggene ble infiserte. Blakstad blir gjemmestedet mitt, mot min vilje, men jeg vet ikke helt hva «vilje» er lenger. Mye er uklart. Og utrygt. Verden er skummel. Jeg savner ikke å ligge i sengen hjemme – apatisk og kun beskyttet av dynen og en kjøkkenkniv – men det var enklere enn nå. For nå må jeg face det, ikke sant, og verden er like skummel her inne.

Jeg kjenner kontrollen glippe og motivasjonen briste. Sorry. Sorry. Sorry. Men dette er virkeligheten. Nå er den det og det ser ikke ut til å ta slutt med det første. Det er vondt å skrive dette, men det er på sitt vis nødvendig også.

Hei, 2020!

I år gikk nyttårsaften rolig for seg: Jeg feiret med mamma og Kompis i sofaen på Majorstuen. I forhold til alle nyttårsfeiringene på ulike psykiatriske avdelinger var dette helt perfekt, harmonisk, nesten. Så fint som det kunne bli i en skjør periode.

For nyttår er skummelt. Overganger er skumle. Stabilitet og kontinuitet er viktig for meg, og det er det stikk motsatte av hva nyttår står for. Takk gud for de som sier til meg: «En dag av gangen», og som sier det så ofte som mulig.

I året som kommer skal jeg, som mamma sier, samle på gode øyeblikk. Om jeg kommer til å tryne? Selvfølgelig. Men jeg skal faen meg reise meg også. Jeg har et fantastisk apparat rundt meg, og de må jeg lære meg å bruke, i gode og dårlige perioder.

Men dere! Shit ass, jeg klarte meg gjennom 2019 også.

2019 oppsummert

Jeg gikk inn i 2019 med heftige abstinenser på grunn av at medisinene mine ble trappet ned for fort. Jeg kan ikke huske å ha følt meg dårligere, ever. Heldigvis hadde jeg familie rundt meg som tålte meg.

Februar bar preg av tvang; belter, medisiner, fastholding. Jeg var innlagt og så forvirra at jeg ikke visste opp ned på noe. Det toppet seg da farmor ble dårligere. Da jeg fikk beskjeden i starten av mai, knakk jeg sammen. Det føltes som om bakken raste sammen under beina mine.

Men jeg ble fanget i fritt fall. Jeg fikk ny bolig med mer og tettere oppfølging. Herregud, så heldig jeg er. Det tok selvfølgelig litt tid å bli kjent, men jeg trivdes første dagen i boligen og har trivdes (nesten) hver dag siden. Personalet gjør jobben sin, pluss pluss. Bo-lederen er ikke redd for å ta opp kampen mot forskjellige instanser hvis det trengs. Han står alltid i kulissene og det er så jævla bra å ha noen som faktisk kjemper for meg.

I løpet av våren skiftet behandlerne mine diagnose fra bipolar 1 til schizoaffektiv. Behandlere rundt om i systemet har tenkt schizoaffektiv lenge, men da ble det bestemt og offisielt. Jeg fikk tilleggsdiagnosene OCD og PTSD.

Manien kom som den pleier på våren. Vi fikk tatt det tidlig nok, så jeg slapp unna med en hypomani.

Sommeren går greit; mamma og jeg reiste til Hellas, og det var så godt med en pause. Ellers var jeg mye på forskjellige hytter sammen med familien.

Mot høsten kommer det depressive igjen. Jeg blir innlagt og blir på Blakstad ganske lenge. Max tok kontrollen og jeg skadet meg mer enn på lenge. Til slutt begynte jeg på nye medisiner, noe som hjalp litt.

På vinteren kom russuget med full styrke, og jeg skal ærlig innrømme at jeg er jævla stolt over å ha stått imot, med hjelp fra litt ekstra medisiner.

Nå skal vi inn i 2020, en litt nervøs overgang for min del. Men man har ikke stort annet valg enn å gjøre så godt man kan.

Godt nyttår, vær forsiktig med rakettene og fest med måte. ❤

Julen

Det nærmer seg jul, den kom visst i år óg. Jeg føler meg heldig som har familie rundt meg og et varmt, trygt sted å være.

Selvfølgelig har jeg mine tanker om julen, og ikke alle er positive. Jeg tror for eksempel mange med skilte foreldre føler på skyldfølelse eller tanker om hvordan det er for den man ikke feirer hos. I familien vår feirer vi annethvert år hos mamma og hos pappa, og jeg tenker mye på den som sitter uten barna.

I år skal jeg feire med mamma og søsteren min med familie. Det blir garantert en hyggelig og fin feiring, men som i andre høytider koster det meg mye å være rundt så mange mennesker, selv familien min.

Men det er også noen som mangler i år. Farmor døde i vår, og det er vondt å ikke skulle feire med henne. Hun hørte til julefeiringen for meg, og jeg savner henne selvfølgelig ekstra mye i høytiden.

Jeg har et ønske til fremtidig juletid: At det er flere behandlere på jobb innenfor psykisk helsevern. Mange sliter i julen, mange er ensomme og vet ikke hvor de skal gjøre av seg. Det er ganske brutalt at så mange behandlere tar lang juleferie når dette er en tid som gjør vondt for flere og flere. Et viktig holdepunkt i oppfølging forsvinner når høytiden kommer, det er da folk trenger hjelp.

Husk hvor heldige mange av oss er, men det er også lov å ha det vondt og grue seg. Jeg ønsker alle en god, fredelig jul.