Hjemme hos hotellputene mine

Jeg gikk ut gjennom låste dører med hodet hevet. Selvfølgelig håper jeg å slippe fremtidige innleggelser, men det er nok ikke realistisk. Uansett er det trist å si hadet til de som har fulgt meg fra helvete og tilbake. De som holdt håpet for meg og som ga meg den klemmen og kroppskontakten jeg alltid savner når innleggelsene strekker seg over lang tid.

Det føles bra. Jeg hadde ikke mer å vinne på å gjemme meg på Blakstad. Det er ute jeg må eksponere meg og skaffe meg nye erfaringer. Det har gått i ett i dag. Møter, pakke, pakke ut, handle, rydde, you name it, og nå er jeg så sliten. Men jeg skal sove i min egen seng, og ikke minst har jeg hotellputene jeg fikk av mamma til jul. Kompis er selvfølgelig også på plass!

Jeg har vært inne i en måned, hele oppholdet på skjermet avsnitt. Da jeg kom inn var jeg et vrak, jeg evnet ikke å samarbeide verken med personalet eller med meg selv. Jeg ville, men klarte ikke. Og fy faen så redd jeg var. Det har gått veldig opp og ned; alt fra timesvis i belter til latter og kortspill og fine stunder. Jeg vil veldig sjeldent inn på lukket avdeling, men som mamma sier: Det er bra det finnes et sted man kan komme til når verden blir mørk (eller blendende lys)

Det blir fint med mer rutiner. Med trygge folk rundt meg til alle døgnets tider. Jeg skal bygge meg opp, sakte men sikkert. Oppfølgingen er det ingenting å utsette på, nå er det jeg som må kjempe som faen.

Håp?

Skjermet avsnitt, Blakstad sykehus

Det føles så feil å si det når jeg ikke vet om jeg mener det. Når jeg ikke vet om jeg bare håper det er sånn, eller om det faktisk er sånn. Hvordan vet man egentlig det? Skal man gjøre som de sier; bare hoppe ut i det? Eller skal man holde igjen til man virkelig, virkelig vet med seg selv, sånn innerst inne?

For det er skummelt, ikke sant. Som alt annet akkurat nå. At det skal være så forbanna vanskelig å bare håpe litt? Men håp for meg er lik fallhøyde. Skuffelse. Bitre tårer som ikke forstår hvordan jeg kunne være så dum. Selvhat, som alltid når ting feiler. Et enormt lass av følelser bare fordi jeg turte å håpe. Kanskje turte jeg ikke engang, kanskje bare glapp det ut av meg i en bisetning, eller dukket opp i en tanke på vei videre. For en gangs skyld, liksom.

Hva ville jeg sagt hvis jeg hadde måttet legge bort frykten, spille tøff? Jeg tror jeg hadde sagt dette: Kanskje. Kanskje en dag, så blir ting mindre vondt. Jeg vet ikke helt. «Håp» er å dra det litt langt foreløpig, for det er vanskelig å holde to ting i hodet samtidig: At livet kan vise seg fra en bedre side, selv når alt er så forjævlig og så skummelt.

Gjemsel

Blakstad

Jeg vil bare gjemme meg. Skjerme jævlige meg fra omverdenen. Selvfølgelig vil jeg HJEM, men «hjem» er ikke det samme. Det endret seg da sengen min fylte seg med insekter og veggene ble infiserte. Blakstad blir gjemmestedet mitt, mot min vilje, men jeg vet ikke helt hva «vilje» er lenger. Mye er uklart. Og utrygt. Verden er skummel. Jeg savner ikke å ligge i sengen hjemme – apatisk og kun beskyttet av dynen og en kjøkkenkniv – men det var enklere enn nå. For nå må jeg face det, ikke sant, og verden er like skummel her inne.

Jeg kjenner kontrollen glippe og motivasjonen briste. Sorry. Sorry. Sorry. Men dette er virkeligheten. Nå er den det og det ser ikke ut til å ta slutt med det første. Det er vondt å skrive dette, men det er på sitt vis nødvendig også.

Hei, 2020!

I år gikk nyttårsaften rolig for seg: Jeg feiret med mamma og Kompis i sofaen på Majorstuen. I forhold til alle nyttårsfeiringene på ulike psykiatriske avdelinger var dette helt perfekt, harmonisk, nesten. Så fint som det kunne bli i en skjør periode.

For nyttår er skummelt. Overganger er skumle. Stabilitet og kontinuitet er viktig for meg, og det er det stikk motsatte av hva nyttår står for. Takk gud for de som sier til meg: «En dag av gangen», og som sier det så ofte som mulig.

I året som kommer skal jeg, som mamma sier, samle på gode øyeblikk. Om jeg kommer til å tryne? Selvfølgelig. Men jeg skal faen meg reise meg også. Jeg har et fantastisk apparat rundt meg, og de må jeg lære meg å bruke, i gode og dårlige perioder.

Men dere! Shit ass, jeg klarte meg gjennom 2019 også.

2019 oppsummert

Jeg gikk inn i 2019 med heftige abstinenser på grunn av at medisinene mine ble trappet ned for fort. Jeg kan ikke huske å ha følt meg dårligere, ever. Heldigvis hadde jeg familie rundt meg som tålte meg.

Februar bar preg av tvang; belter, medisiner, fastholding. Jeg var innlagt og så forvirra at jeg ikke visste opp ned på noe. Det toppet seg da farmor ble dårligere. Da jeg fikk beskjeden i starten av mai, knakk jeg sammen. Det føltes som om bakken raste sammen under beina mine.

Men jeg ble fanget i fritt fall. Jeg fikk ny bolig med mer og tettere oppfølging. Herregud, så heldig jeg er. Det tok selvfølgelig litt tid å bli kjent, men jeg trivdes første dagen i boligen og har trivdes (nesten) hver dag siden. Personalet gjør jobben sin, pluss pluss. Bo-lederen er ikke redd for å ta opp kampen mot forskjellige instanser hvis det trengs. Han står alltid i kulissene og det er så jævla bra å ha noen som faktisk kjemper for meg.

I løpet av våren skiftet behandlerne mine diagnose fra bipolar 1 til schizoaffektiv. Behandlere rundt om i systemet har tenkt schizoaffektiv lenge, men da ble det bestemt og offisielt. Jeg fikk tilleggsdiagnosene OCD og PTSD.

Manien kom som den pleier på våren. Vi fikk tatt det tidlig nok, så jeg slapp unna med en hypomani.

Sommeren går greit; mamma og jeg reiste til Hellas, og det var så godt med en pause. Ellers var jeg mye på forskjellige hytter sammen med familien.

Mot høsten kommer det depressive igjen. Jeg blir innlagt og blir på Blakstad ganske lenge. Max tok kontrollen og jeg skadet meg mer enn på lenge. Til slutt begynte jeg på nye medisiner, noe som hjalp litt.

På vinteren kom russuget med full styrke, og jeg skal ærlig innrømme at jeg er jævla stolt over å ha stått imot, med hjelp fra litt ekstra medisiner.

Nå skal vi inn i 2020, en litt nervøs overgang for min del. Men man har ikke stort annet valg enn å gjøre så godt man kan.

Godt nyttår, vær forsiktig med rakettene og fest med måte. ❤

Julen

Det nærmer seg jul, den kom visst i år óg. Jeg føler meg heldig som har familie rundt meg og et varmt, trygt sted å være.

Selvfølgelig har jeg mine tanker om julen, og ikke alle er positive. Jeg tror for eksempel mange med skilte foreldre føler på skyldfølelse eller tanker om hvordan det er for den man ikke feirer hos. I familien vår feirer vi annethvert år hos mamma og hos pappa, og jeg tenker mye på den som sitter uten barna.

I år skal jeg feire med mamma og søsteren min med familie. Det blir garantert en hyggelig og fin feiring, men som i andre høytider koster det meg mye å være rundt så mange mennesker, selv familien min.

Men det er også noen som mangler i år. Farmor døde i vår, og det er vondt å ikke skulle feire med henne. Hun hørte til julefeiringen for meg, og jeg savner henne selvfølgelig ekstra mye i høytiden.

Jeg har et ønske til fremtidig juletid: At det er flere behandlere på jobb innenfor psykisk helsevern. Mange sliter i julen, mange er ensomme og vet ikke hvor de skal gjøre av seg. Det er ganske brutalt at så mange behandlere tar lang juleferie når dette er en tid som gjør vondt for flere og flere. Et viktig holdepunkt i oppfølging forsvinner når høytiden kommer, det er da folk trenger hjelp.

Husk hvor heldige mange av oss er, men det er også lov å ha det vondt og grue seg. Jeg ønsker alle en god, fredelig jul.

Kjære legevaktsleger

Jeg kommer gående inn med raske skritt, kanskje ser jeg meg litt panisk rundt for å se om det sitter noen jeg kjenner på venterommet. I resepsjonen hvisker jeg nærmest: «Jeg har noen sår på armen». Sykepleieren ser hetten over hodet og røde øyne, og ber meg om å vente.

På venterommet føler jeg meg naken, som om klærne mine er gjennomsiktige og alle kan se det jeg skammer meg aller mest over: Store, sprikende sår som jeg har laget selv i desperasjon. Klærne mine er blodige, det er ikke tvil om hvorfor jeg er her, og at det er jeg som gjør ventetiden for de små, syke barna lengre.

Du, legen, har møtt meg før. Vi har sittet på dette samme rommet flere ganger tidligere. Og selv om jeg vet at det ikke er bevisst fra din side, så gir du meg «er det deg igjen»-blikket. Jeg fester blikket i gulvet og skammer meg litt ekstra mens jeg forklarer at jeg har kuttet opp armene mine og at jeg trenger hjelp til å få dem sydd. Så biter jeg meg hardt i leppen, for jeg vet hva som kommer. Moralpreken: «Dette var jo ikke så smart» eller «Hvorfor avledet du ikke bare?». Jeg har hørt det samme en milliard ganger før, men tør ikke å si noe tilbake, fordi da får jeg som oftest slengt i tryne at dette har jeg faktisk påført meg selv, nå må jeg ta konsekvensene. Kanskje bruker du litt tid på å poengtere hvor mange andre pasienter du har, mennesker som trenger hjelpen mer enn meg. Ofte føler du også for å kommentere at behandlingen jeg får åpenbart ikke fungerer, fordi det som er viktig her er jo å plassere skyld. Gratulerer, du har klart å gjøre bunnen enda dypere.

Kanskje spør du til og med om hvorfor du skal gidde å hjelpe meg. Jeg svarer at det er deg jeg kommer til, i desperasjon, etter å ha massakrert meg selv. At jeg kommer til deg og ber om hjelp. Jeg driter i hva du mener om meg. Jeg driter i at du hater selvskadere og syns vi er bortkastet tid. Det er deg jeg kommer til, for jeg har ikke noe annet sted å gå.

Du lapper sammen sårene mine og påpeker tydeligere enn tydeligst at du har gjort meg en tjeneste, også kalt jobben din. Takk skal du faen meg ha.

Jeg tilbrakt uendelig mange timer på legevakten de siste årene. Jeg kjenner rutinene, jeg vet hva jeg går til når jeg tar hetten over hodet og går ut døra i retning sykehuset. Det betyr ikke at jeg syns det er greit at det er sånn, tvert imot. Jeg hater at jeg ikke tør å sette en fot inn på legevakten uten å ruse meg først, det er ikke sånn det skal være. Jeg blir ikke noe bedre av det, tvert imot! Ikke misforstå; jeg vet at legevakten er travel og at de ikke driver terapi, men det er ikke derfor jeg kommer dit. Armen min må behandles av lege innen 6 timer, det er grunnen. Men man kommer ikke unna hovedproblemet: Jeg kuttet opp min egen arm. Det burde automatisk innebære en risikovurdering, men aller viktigst: Litt omsorg. Det faller oss gjerne naturlig å gi omsorg til en som har det vondt, likevel er det så mange selvskadere som opplever det motsatte: Moralisme, irritasjon, bebreidelse og slemme ord. Innenfor psykiatrien sprer det seg holdninger om at omsorg sykeliggjør, men jeg håper fortsatt at det heller dreier seg om mangel på kunnskap.

Kjære leger: Måten vi blir møtt på hjelper oss ikke. Når skal dere ta et oppgjør med dere selv: Hva skal til for at dere skal kunne forstå og hjelpe oss?

Jeg prøver ikke å rettferdiggjøre det jeg gjorde, men jeg blir ikke bedre av moralprekener, sukking eller enkle løsninger. Og jeg blir hvertfall ikke bedre av å føle meg som en byrde. Det jeg, og veldig mange andre i min situasjon trenger, er å bli møtt med respekt, anerkjennelse og godhet. Som en psykolog sa til meg en gang: «Dette er noe du gjør mot deg selv, ikke mot noen andre. Før du anerkjenner det, kommer du ikke til å klare å slutte». Slutt å se på meg, og oss, som noen som tar opp plass.

For å være helt ærlig overrasker det meg at jeg i 2019 må påpeke at psykisk sykdom også er sykdom. Lidelser. Legevaktslegene trenger ordentlig opplæring, ikke bare i somatikk, men også i psykiatri.

For fem år siden

I går dukket markeringen for åpenheten min opp på Facebook. Fem år har gått fra jeg første gangen skrev offentlig at jeg slet psykisk. Jeg gikk fortsatt på videregående, og folk spurte hvorfor jeg så sjeldent møtte opp på skolen. Unnskyldningene kom på rekke og rad: «omgangssyken», «influensa»… jeg fikk nok av å skulle lyve for folk.

«Jeg har vært inn og ut av Blakstad i et år nå og jeg er ferdig med å skamme meg. Alle har problemer og det er ikke noe nederlag å trenge hjelp. Fuck tabuer og fuck hvor overfladisk samfunnet har blitt. Og til alle dere som har støttet meg gjennom tykt og tynt: tusen millioner takk.»

Jeg følte meg mye bedre allerede da jeg trykket «publiser». Likerklikkene strømmet inn i feeden min og jeg følte jeg hadde gjort det riktige. Noen skrev til meg at jeg hadde inspirert dem til å be om hjelp. Herregud, tenkte jeg.

I dag er det fem år siden jeg skrev og postet innlegget. Jeg angrer ikke på at jeg valgte å være åpen om noe mange ikke vet nok om. Men at mørket skulle forbli min følgesvenn, at det skulle gå så langt, hadde jeg aldri sett for meg. Det kommer bedre og dårligere perioder, sånn er det bare. Da gjelder det å klamre seg fast til gode øyeblikk.

Feil

Det føles feil å ha det bra
alt annet enn sorg føles feil
det føles feil å skulle tenke på andre ting
alt jeg sier høres feil ut
eller er feil
for hva skal man si
når du ikke kan si noe som helst lengre
fordi du er borte for oss
du er ikke her selv når jeg trenger en å snakke med om de tullete greiene våre
du er ikke her
det får jeg ikke ut av hodet
men du blir aldri glemt, det lover jeg deg.