Jeg er på vei

Apparatet rundt meg består av fire elementer: En privat psykolog, boligen, DPS og Blakstad.

Den private psykologen min har jeg gått til i cirka fem år. Jeg overdriver ikke når jeg sier at hun har gjort meg til et bedre og klokere menneske. For hun, med sitt lune smil og trygge stemme, har hjulpet meg gjennom så mye dritt og stått like støtt. Som oftest ser jeg frem til timene med henne, det er et fint holdepunkt i hverdagen. Det er selvfølgelig også en fordel at vi kjenner hverandre så godt og over lang tid. Men det er absolutt ikke alltid timene er hipp hurra – det syns jeg heller ikke det skal være når man jobber med seg selv. Hadde jeg bare hatt ord nok til å takke henne.

Boligen har jeg skrevet ganske mye om. De står for den hverdagslige oppfølgingen og gjør det med glans. Jeg føler meg så ufattelig heldig som fikk plass her! Det går ikke alltid på skinner, men overraskende ofte. Å få så tett oppfølging hjemme er et gode jeg aldri kunne sett for meg. Jeg får hjelp til alt mulig, men jobber selvfølgelig med å gjøre mest mulig selv, avhengig av hvordan formen er.

Poliklinikken – DPS – har fulgt meg opp i forskjellig grad siden jeg ble overført fra BUP som 18-åring. Det gikk ikke akkurat på gli de første årene, så jeg var mildt sagt skeptisk da jeg skulle begynne i psykoseteamet noen år senere. Der ble jeg møtt på en helt annen måte. Og takk gud for det! Teamet mitt består nå blant annet av en anerkjent, superflink psykiater, og en ung, klok psykolog. De tok seg tid til å bli kjent med meg – hele meg. For første gang møtte jeg på en psykiater som forklarte meg at det var han som hadde ansvar for behandlingsalliansen. Han ba meg ydmykt om en sjanse til å bevise for meg at det var verdt å gi ham tilliten min. Etter det har han bekreftet det han sa, og mer til. Han er direkte – det er jeg også – og noen ganger går vi i tottene på hverandre, men det er greit, for vi har gjensidig respekt og tillit. Psykologen gjør også en helt fantastisk jobb – selv om jeg stort sett står for monologene.

Det gjør litt vondt å skrive om Blakstad. For selv om de fleste er gode og snille, har jeg jo opplevd mine verste perioder nettopp der inne: Skjermet avsnitt. Det har vært belter, holding, sprøyter, selvskading, selvmordsforsøk.. Men det har også vært gode samtaler, klemmer, omsorg og trygghet. Jeg har møtt mennesker jeg aldri ville u-møtt, hehe. Jeg har en kjempeflink behandler og en gullkantet avtale om å få komme inn når jeg trenger det. For mest av alt er Blakstad et trygt sted for meg i kriser, for jeg vet jeg blir tatt godt vare på.

Jeg får fortsatt «episoder»: Manier. Depresjoner. Jeg svinger som en jævla jojo for tiden og det er utrolig slitsomt. Balanse er ikke bare-bare, men det er det jeg jobber mot. En stabil, fin hverdag. Jeg er på vei.

OG, siden jeg kom ut senest i dag, vil jeg bare skryte litt: DETTE ER MIN FØRSTE INNLEGGELSE UTEN BRUK AV BELTER!!!!!! Går fremover si!

foto: Tine Poppe

2 kommentarer om “Jeg er på vei

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s