Ødelagt (med litt håp)

Jeg var 14 år da jeg ble dårlig for første gang. Hvordan kan et barn romme så mye mørkt? Hvor kommer det fra, liksom?

Det var ingenting som skulle tilsi at akkurat jeg skulle bli syk. For jeg var syk allerede da, det vet jeg nå. Ofte tenker jeg at det var min skyld; at det var meningen, at det var noe galt med meg, at jeg ikke ropte høyt nok. At jeg fortjente det. Hvorfor ellers skulle det skje med meg?

Jeg slo ganske tidlig følge med Destruktiviteten. Den spiste meg opp innvendig og fikk meg til å gjøre ting jeg ikke trodde jeg var i stand til. Til slutt løsrev jeg meg fra rasjonalitet og fornuft – det var ikke lengre grenser for hva jeg kunne gjøre for å ødelegge det jeg hatet mest: Meg selv.

Det er vanskelig å kjempe seg tilbake når man først har sett ondskap i øynene, hvertfall når det er ens egne. Jeg har mer enn nok bevis på hvor jævlig livet kan være, men jeg har også perioder der jeg skimter en bedre hverdag. Håpet kommer og går, heldigvis har jeg mange rundt meg som bærer håpet for meg.

En kommentar om “Ødelagt (med litt håp)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s