Mai

Det er korona-tider på psykehuset. Heldigvis går det meste sin vante gang, men vi får for eksempel ikke lov til å få besøk eller permisjoner. Jeg har bare vært her en drøy uke, men savner allerede familien min så mye at det gjør vondt.

Da jeg kom opp til min «faste» avdeling, sa en sykepleier til meg: «Det er hyggelig å se deg, men jeg skulle ønske det var på Kiwi!». Det oppsummerer egentlig hele greia. For jeg er jo så glad i mange av de som jobber her, men jeg skulle ønske jeg kunne møte dem et annet sted enn her.

Jeg er takknemlig – til tross for at jeg helst vil hjem – for at jeg får tid og hjelp. Og jeg vet at når tiden er inne, venter boligen på meg. For den siste tiden har jeg taklet kriser jeg ikke hadde mestret før, takket være god hjelp og englene rundt meg.

Så jeg skal nok takle en litt stusselig 17.mai på psykiatrisk. Men jeg håper jeg slipper å feire 25-årsdagen min på skjermet. At jeg også denne gangen klarer å reise meg, børste skitt av klærne mine og gå videre. Jeg skal tross alt snart ut, som alltid med en hel del nerver. For hva om det ikke går? Hva om jeg (som vanlig) fucker opp alt? Hvordan skal jeg takle alle inntrykkene? Jeg føler meg veldig liten i en stor verden, men noen ganger må man visst bare hoppe i det.

En kommentar om “Mai

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s