10.april 20

Det er rare tider. Vi holder sammen ved å holde avstand. Det er nødvendig og riktig, men mange glemmer de som faller utenfor samfunnet, nå enda mer enn til vanlig. De som ikke har en nabo som kan handle for dem, eller de som ikke har noen å FaceTime med. For mange blir verden snudd på hodet. Legevakten er sprengt og behandlere er i karantene. Er man heldig, gidder psykologen å ringe deg, eventuelt snakke via videosamtale. Men man er avhengig av goodwill for å få hjelpen man trenger. Sånn skal det ikke være.

Jeg er heldig som har et apparat rundt meg, selv i disse tidene. For jeg blir fulgt opp tett, og det er jeg takknemlig for, men jeg sitter også igjen med dårlig samvittighet for at det er jeg som får oppfølging og ikke alle de som også trenger det. Det er vondt. Hva har jeg gjort for å fortjene det, liksom?

Jeg håper at vi snart nærmer oss en slags normaltilstand, selv om det nå kjennes urealistisk. For det er brutalt å la folk som trenger hjelp i stikken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s