Hjemme hos hotellputene mine

Jeg gikk ut gjennom låste dører med hodet hevet. Selvfølgelig håper jeg å slippe fremtidige innleggelser, men det er nok ikke realistisk. Uansett er det trist å si hadet til de som har fulgt meg fra helvete og tilbake. De som holdt håpet for meg og som ga meg den klemmen og kroppskontakten jeg alltid savner når innleggelsene strekker seg over lang tid.

Det føles bra. Jeg hadde ikke mer å vinne på å gjemme meg på Blakstad. Det er ute jeg må eksponere meg og skaffe meg nye erfaringer. Det har gått i ett i dag. Møter, pakke, pakke ut, handle, rydde, you name it, og nå er jeg så sliten. Men jeg skal sove i min egen seng, og ikke minst har jeg hotellputene jeg fikk av mamma til jul. Kompis er selvfølgelig også på plass!

Jeg har vært inne i en måned, hele oppholdet på skjermet avsnitt. Da jeg kom inn var jeg et vrak, jeg evnet ikke å samarbeide verken med personalet eller med meg selv. Jeg ville, men klarte ikke. Og fy faen så redd jeg var. Det har gått veldig opp og ned; alt fra timesvis i belter til latter og kortspill og fine stunder. Jeg vil veldig sjeldent inn på lukket avdeling, men som mamma sier: Det er bra det finnes et sted man kan komme til når verden blir mørk (eller blendende lys)

Det blir fint med mer rutiner. Med trygge folk rundt meg til alle døgnets tider. Jeg skal bygge meg opp, sakte men sikkert. Oppfølgingen er det ingenting å utsette på, nå er det jeg som må kjempe som faen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s