Frysepinne

Jeg ligger i et mørkt rom. Stearinlysene blafrer og vinduet står på vidt gap på tross av minusgradene. Jeg pakker inn kroppen i dynen.

Jeg hater å fryse. Det minner meg om den vinterdagen i Blakstadbukta. Med vann til øreflippene stod jeg i 40 minutter i 5 graders vann. Livet var for skummelt og for jævlig. Det stod tre personale på stranden, men ingen gjorde noe. Kanskje de mente jeg fortjente å dø? Jeg var uansett godt på vei og var klar for det som skulle komme. For jeg var ikke engang kald lengre, jeg kunne ikke kjenne kroppen min. Skjelvingen avtok.

Etter noe som føltes som en evighet hørte jeg sirener. Brannvesenet, kledd i dykkerdrakter, svømte ut i vannet og slepte meg med opp på stranden. På kaia møtte jeg ambulanse og politi. De bar meg inn i ambulansen og pakket meg inn i varmefolie. Det vondeste av alt, rent fysisk, var oppvarmingsprosessen. Jeg hadde en kroppstemperatur på 34 grader og det kjentes ut som om hele kroppen brant. Ambulansepersonalet holdt rundt meg da jeg skrek.

Dobbeltsengen min er myk og varm. Jeg hører på musikk fra sovelisten min på Spotify. Jeg er så evig takknemlig over å ligge i min egen seng. Jeg er trygg nå, og selv om det gjør vondt å se tilbake, så trenger jeg ikke forholde meg til det nå. For det var da og nå er nå.

Sobrilen kicker sakte inn og roer meg litt ned. Jeg blåser ut lysene og håper søvnen kommer min vei i kveld også.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s