For fem år siden

I går dukket markeringen for åpenheten min opp på Facebook. Fem år har gått fra jeg første gangen skrev offentlig at jeg slet psykisk. Jeg gikk fortsatt på videregående, og folk spurte hvorfor jeg så sjeldent møtte opp på skolen. Unnskyldningene kom på rekke og rad: «omgangssyken», «influensa»… jeg fikk nok av å skulle lyve for folk.

«Jeg har vært inn og ut av Blakstad i et år nå og jeg er ferdig med å skamme meg. Alle har problemer og det er ikke noe nederlag å trenge hjelp. Fuck tabuer og fuck hvor overfladisk samfunnet har blitt. Og til alle dere som har støttet meg gjennom tykt og tynt: tusen millioner takk.»

Jeg følte meg mye bedre allerede da jeg trykket «publiser». Likerklikkene strømmet inn i feeden min og jeg følte jeg hadde gjort det riktige. Noen skrev til meg at jeg hadde inspirert dem til å be om hjelp. Herregud, tenkte jeg.

I dag er det fem år siden jeg skrev og postet innlegget. Jeg angrer ikke på at jeg valgte å være åpen om noe mange ikke vet nok om. Men at mørket skulle forbli min følgesvenn, at det skulle gå så langt, hadde jeg aldri sett for meg. Det kommer bedre og dårligere perioder, sånn er det bare. Da gjelder det å klamre seg fast til gode øyeblikk.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s