Syv om dagen

Jeg får syv ulike medisiner hver dag. Det er ganske mye, så mye at jeg ikke vet hva som hjelper mot hva eller motsatt. De hoper seg fort opp og plutselig skal man medisinere alt av symptomer. Normaliseringen går rett og slett for langt.

Jeg har til tider blitt medisinert sønder og sammen. En natt mistet jeg pusteevnen, heldigvis hadde jeg tett oppfølging og det ble oppdaget fort. En annen periode var jeg såpass redusert av medisiner at jeg ikke klarte å holde meg våken i mer enn ti minutter av gangen, det var helt umulig å sitte oppreist uten å sovne. Jeg gikk med knekk i knærne, trappene var verst. Jeg har siklet og jeg har tisset på meg. Ofte har alt dette skjedd uten at jeg registrerte det selv. Og selv så mye jeg skammer meg over det, vet jeg også, innerst inne, at det ikke er min skyld.

Å slutte på medisiner kan være ille, det óg. I julen prøvde jeg å trappe ned på benzo/beroligende – et rent helvete. Influensa og omgangssyken x20, det var uutholdelig. Jeg var pleietrengende og det var noe av det verre jeg har opplevd.

Hver fjerde uke får jeg sprøyte enten jeg vil det eller ikke, men det verste er at jeg blir så redd. Redd for straff av stemmene, redd for at det skal gå utover noen av mine nærmeste. Så noen ganger nekter jeg, jeg taper kampen mot stemmene. Men det er lettere nå for tiden, jeg møter opp til medisineringen, drar ned buksa på kommando og samarbeider. Alternativet er verre.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s