Sykerollen og hverdagen

November har tatt med seg kulde og mørke. Jeg prøver å holde hodet over vann. For jeg vil klare det, jeg vil ikke dø selv om det ofte virker som en vei ut av det som gjør vondt.

Den verste fatiguen har sluppet taket, hvertfall i perioder av dagen. Men jeg er sliten, selvfølgelig er jeg sliten. Og det er helt greit nå. Behandleren min sier jeg må «ta sykerollen».

Det tyngste er å skulle komme opp av sengen om morgenene. Kroppen stritter imot og jeg er så trøtt og uopplagt at det gjør fysisk vondt.

Jeg føler ikke jeg mestrer hverdagen. Jeg prøver følge de litt tvangsmessige rutinene mine, noen ganger klarer jeg det, andre ganger ikke. Likevel har jeg en tendens til å finne små ting jeg kan bruke på å rakke ned på meg selv, uansett hvor hardt jeg har stått på. Men kommer jeg meg opp og ut går det faktisk bedre enn forventet. Hvertfall noen ganger, og noen er bedre enn ingen.

Jeg har slitt med fatigue så evig lenge nå, jeg husker ikke engang hvordan det er å ha overskudd. Da er det godt å ha flinke folk rundt seg, de som gir det lille ekstra. For i det å ta sykerollen ligger det også å innse at man trenger hjelp. Det er helt greit.

Men det går bedre, og det er fint. Det finnes lyspunkter i mørket.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s