Utskrivelse!!!

I dag er den store dagen: Jeg pakket tingene mine, slapp ut av tre låste dører og satte kursen hjemover. Det føltes fint og dritskummelt på en gang. For tenk om det ikke funker? Jeg vil så gjerne få det til, men vet av erfaring at det ikke er så enkelt som jeg gjerne skulle ønske det var. Selv ikke med det apparatet rundt, liksom. Jeg orker ikke mislykkes mer.

«Vi ses!» sa et personale da jeg tuslet ut med flyttelasset mitt. Vi ble stående og se på hverandre – begge lettere usikre – før hun la til: «Forhåpentligvis på Kiwi, da!». Jeg smilte bare teit tilbake, for selvfølgelig gjør det vondt å si hadet til folk jeg har blitt glad i, men jeg vil jo helst slippe å møte dem her.

Det har vært en vond innleggelse. Jeg har vært dårlig og destruktiv, levd i fritt fall. Men noen tok meg imot. Jeg lever i dag takket være hjelpeapparatet, jeg lever, og i selv de mørkeste periodene kommer det et lyspunkt eller to. For eksempel da mamma smuglet inn Kompis, katten min, på avdelingen. Vi tar det vi får, selv så smått og tilsynelatende ubetydelig.

Takk for nå, Blakstad. Håper ikke vi ses på en stund. Takk for tålmodighet, trygghet og for at dere bar håpet for meg da jeg ikke klarte. Takk for gode ord, jeg tar de med meg på veien videre. Takk for at dere har behandlet meg med respekt, men også for at dere har vært strenge når det har vært nødvendig. Takk for at dere lo med meg, men også da vi gråt sammen. Takk.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s