Hold meg

– Jeg vil være alene, sier jeg, la meg være i fred. Jeg vil ikke bli sett, helst ikke av noen. Hold meg, vil jeg si, og ikke slipp taket. Hjelp meg, selv når jeg sier nei. Jeg sier det aldri men håper innerst inne at noen forstår likevel.

«Hei du, hvordan står det til? Stor klem pappa»
Det føles som om alt kollapser et lite øyeblikk. For jeg vet at dette er den tredje meldingen på rad jeg ikke svarer på. Min snilleste, mest trofaste pappa. Jeg vet ikke hva jeg skal svare. Det er lettest å bare si at ting går bedre, at det lille tilbakeslaget var forbigående. Sannheten er mye verre: Jeg har brukt søndagen på kirurgisk avdeling med to stk personale fra Blakstad. Nå sitter jeg på senga, tilbake på skjermet avsnitt, og skriver blogginnlegg med armen i gips. Unnskyld, pappa – jeg klarte ikke stå imot denne gangen heller.

Mamma sier hun mistenkte at ting ble vanskelig den kvelden, at Max fikk overtaket igjen. Hun ble ikke overrasket, med andre ord, men hun skriver at det skal gå bra denne gangen også. Tålmodige mamma som aldri gir seg. Selv ikke den sommerkvelden da jeg skrek med full hals at hun skulle stikke, selv da var hun like uberørt dagen etter.

Jeg elendig på å holde kontakten med folk, også mine nærmeste. De fleste av venner og familie har jeg ikke daglig kontakt med. Det betyr ikke at de betyr noe mindre for meg, men desto hyggeligere er det når noen slenger ut en hånd. For som psykologen min pleier å si: Jo flere vi er mot psykdommen og stemmene, jo mindre makt får de.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s