Heldiggris

Mange av de som vet hva jeg sliter med snakker om hvor uheldig jeg er og har vært. Og selvfølgelig skulle jeg ønske jeg slapp å være gæærn, jeg har på ingen måter valgt dette. Det er vondt, skummelt og jævlig. Hvorfor meg?

På en annen side er jeg glad det er jeg som er syk og ikke noen jeg er glad i. Jeg unner ingen dette, for selv så vondt dette er, tror jeg det er vel så ille å stå på sidelinjen, hjelpesløs.

Dessuten er ikke psykdom statisk. Det er opp, ned, frem, tilbake. Jeg henger ikke med i svingene selv engang, og kan ikke forestille meg hvor utfordrende å skulle tilpasse seg min dagsform hele tiden.

Jeg føler meg, midt i kaoset, ekstremt heldig som har en megatålmodig mamma og verdens mest trofaste pappa. Jeg har i det hele tatt den beste familien jeg kunne fått, ofte lurer jeg på hva jeg har gjort for å fortjene dem. Vennene mine gir meg aldri opp, og når de er hjemme fra studiene kommer de gladelig på besøk, også når jeg er innlagt. Jeg har en katt og en hund, som hilser på meg når jeg kommer hjem.

Tenk at livet kan gjøre så intenst vondt, men være så sjukt bra også. Takk for at dere holder på håpet for meg når jeg ikke klarer det selv. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten dere.