Åtte år

Jeg har kuttet opp armene mine
beina mine
jeg har kuttet meg opp med barberblad og skalpell og kniv og glass og porselen og saks og plastkniv og en gang en knust julekule
sittet igjen med to armer i gips og ødelagt hud, muskler, sener
skammet meg
hatet meg
prøvd å drepe demonene men bare nesten drept meg selv.

Jeg har prøvd å henge meg i tau og i laken og i skolisser og i gardiner
jeg har dunket hodet mitt i vegger og skap og skarpe kanter til blodet silte nedover ansiktet.

Jeg har rusa meg opp og ned og inn i evigheten
klamret meg fast til sprøyter og piller og hvitt pulver
lurt meg unna men bare lurt meg selv
trodd det skulle løse alt
og hver gang sittet igjen i større kaos enn jeg flyktet fra.

Jeg har blitt kommandert
kjeftet på
kontrollert
tatt over
for ham er jeg bare en brikke i et spill.

Jeg har blitt holdt fast
grått og tryglet dem om å la være
jeg har besvimt og kastet opp av angsten
blitt tvangsmedisinert
hylt og skreket
fått gnagsår av beltene.

Jeg har føkka opp mye
jeg har gjort mye dumt
noen ganger lurer jeg på hvorfor.

Alle har en grunn til at de gjør som de gjør
og alle gjør det de må for å overleve.

Jeg har lurt på om jeg egentlig eksisterer
for det som ikke drepte meg gjorde meg aldri sterkere
det har vært en evig leting etter mening i alt kaoset
men aldri var det noen mening med noe.

En kommentar om “Åtte år

Legg igjen en kommentar til irissterri Avbryt svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s