Litt hver dag

Mange spør meg hvorfor jeg trenger en-til-en i boligen. Kanskje spør de fordi de ikke ser nødvendigheten; «du som er så oppegående». Og ja, som oftest er jeg ganske oppegående. Jeg jobber, skriver, har venner og verdens beste familie rundt meg.

Så dette er svaret mitt:
Da jeg kom til min nåværende bolig var jeg så redd, så utrygg og så skadet – delvis av hjelpeapparatet selv – at jeg sårt trengte omsorg, hjelp og solide rammer.

Jeg hadde nemlig blitt lært opp til å tro at jeg skulle klare selv. Noen ganger lurer jeg på om de drev med ansvarliggjøring for å «tvinge» meg til å fungere bedre. Vel, det som kom frem, var rene motsetningen: Jeg ble trass, innesluttet og sikker på at de gjorde dette fordi jeg var et jævlig menneske eller som et komplott mot meg. Knust over at ingen ville se meg, tåle meg, ble jeg flyttet litt hit og dit, og i dag er jeg her.

Dere som leser jevnlig vet at jeg forguder stedet jeg bor og behandlingen jeg får. Man kan sikkert mene at jeg står på stedet hvil, med tanke på at jeg etter tre år fortsatt har personale rundt meg. Men jeg gjør fremskritt. Litt hver dag. Det er stort for en sliten kropp.

Savn

Jeg savner smilet ditt
det ble borte en gang i fjor
jeg savner latteren din
lyden av den er ikke til å kjenne igjen
jeg savner samtalene våre
de pleide å være så ærlige
jeg savner deg
oss
og det vi var.

Når du sitter rett ovenfor meg, men det ikke er deg jeg ser
når du sitter rett ovenfor meg, men det er deg jeg savner
for når du sitter rett ovenfor meg er når jeg savner deg som mest.

Film!

I forbindelse med den regionale pasientsikkerhetskonferansen 2021 ble min sjef, Ole Rysstad og jeg filmet mens vi hadde en samtale om prosjektet vårt for Sørlandet sykehus. Jeg er ansatt som erfaringskonsulent der og er kjempestolt av det arbeidet vi gjør og skal fortsette å gjøre. Hva vi spesifikt jobber med vises nærmere i filmen.

Jeg har tenkt en stund på dette, på om det er riktig å poste denne filmen. For den er personlig, men det er jo også småkleint å se seg selv på film. Legger den likevel ut – og håper dere blir like inspirerte som vi er!

Jeg er på vei

Apparatet rundt meg består av fire elementer: En privat psykolog, boligen, DPS og Blakstad.

Den private psykologen min har jeg gått til i cirka fem år. Jeg overdriver ikke når jeg sier at hun har gjort meg til et bedre og klokere menneske. For hun, med sitt lune smil og trygge stemme, har hjulpet meg gjennom så mye dritt og stått like støtt. Som oftest ser jeg frem til timene med henne, det er et fint holdepunkt i hverdagen. Det er selvfølgelig også en fordel at vi kjenner hverandre så godt og over lang tid. Men det er absolutt ikke alltid timene er hipp hurra – det syns jeg heller ikke det skal være når man jobber med seg selv. Hadde jeg bare hatt ord nok til å takke henne.

Boligen har jeg skrevet ganske mye om. De står for den hverdagslige oppfølgingen og gjør det med glans. Jeg føler meg så ufattelig heldig som fikk plass her! Det går ikke alltid på skinner, men overraskende ofte. Å få så tett oppfølging hjemme er et gode jeg aldri kunne sett for meg. Jeg får hjelp til alt mulig, men jobber selvfølgelig med å gjøre mest mulig selv, avhengig av hvordan formen er.

Poliklinikken – DPS – har fulgt meg opp i forskjellig grad siden jeg ble overført fra BUP som 18-åring. Det gikk ikke akkurat på gli de første årene, så jeg var mildt sagt skeptisk da jeg skulle begynne i psykoseteamet noen år senere. Der ble jeg møtt på en helt annen måte. Og takk gud for det! Teamet mitt består nå blant annet av en anerkjent, superflink psykiater, og en ung, klok psykolog. De tok seg tid til å bli kjent med meg – hele meg. For første gang møtte jeg på en psykiater som forklarte meg at det var han som hadde ansvar for behandlingsalliansen. Han ba meg ydmykt om en sjanse til å bevise for meg at det var verdt å gi ham tilliten min. Etter det har han bekreftet det han sa, og mer til. Han er direkte – det er jeg også – og noen ganger går vi i tottene på hverandre, men det er greit, for vi har gjensidig respekt og tillit. Psykologen gjør også en helt fantastisk jobb – selv om jeg stort sett står for monologene.

Det gjør litt vondt å skrive om Blakstad. For selv om de fleste er gode og snille, har jeg jo opplevd mine verste perioder nettopp der inne: Skjermet avsnitt. Det har vært belter, holding, sprøyter, selvskading, selvmordsforsøk.. Men det har også vært gode samtaler, klemmer, omsorg og trygghet. Jeg har møtt mennesker jeg aldri ville u-møtt, hehe. Jeg har en kjempeflink behandler og en gullkantet avtale om å få komme inn når jeg trenger det. For mest av alt er Blakstad et trygt sted for meg i kriser, for jeg vet jeg blir tatt godt vare på.

Jeg får fortsatt «episoder»: Manier. Depresjoner. Jeg svinger som en jævla jojo for tiden og det er utrolig slitsomt. Balanse er ikke bare-bare, men det er det jeg jobber mot. En stabil, fin hverdag. Jeg er på vei.

OG, siden jeg kom ut senest i dag, vil jeg bare skryte litt: DETTE ER MIN FØRSTE INNLEGGELSE UTEN BRUK AV BELTER!!!!!! Går fremover si!

foto: Tine Poppe

Medvind

Etter en vinter med opp- og nedturer kommer sola frem. Det blir litt og litt lysere, også i mitt litt mørke sinn. For endelig går det min vei. Etter mye motvind og dype daler viser livet seg fra en annen side. Det er plutselig ikke en selvfølge at jeg skal tryne hver gang jeg prøver på noe. Jeg kan. Jeg vil. Jeg klarer.

Å være glad(ish) er så uvant at jeg ofte mikser det med manier. For hvordan vet man egentlig hva som er sunn lettelse og hva som er mani? Skal man ikke egentlig bli litt gira når all vekten man har båret på så lenge slipper taket litt?

Samtidig vet jeg at våren fører med seg oppstemthet, energi, nye prosjekter og idéer. Jeg begynner å sove avbrutt og mindre, jeg bruker penger og vil alt på en gang. Fint, tenker jeg. Apparatet rundt meg jubler forsiktig. Men vi vet at det dessverre er sykt. Manisk.

Hadde maniene kommet uten fallhøyde hadde livet vært veldig mye enklere. Men mani over litt tid fører til heftige depresjoner. Og da er vi i gang, liksom. En evig schizoaffektiv runddans.

En mani lurer deg. Tar deg med på morsomme ting og fikser alt på en gang. Men mange mikser det med å være glad. For min del er jeg mer preget av irritabilitet og rastløshet. Hodet går i turbofart. Det er ikke som på film. Jeg jager etter neste high, men ofte så mye at jeg krasjer til slutt.

Psykiateren min og jeg er enige om hva som skal til: Hvile, søvn og balanse. Ikke gjøre for mye, ikke for lite. Litt stimuli hver dag. Sove og hvile nok, la meg selv få bearbeide inntrykkene. Balanse er vanskeligere enn man skulle trodd. En øvelse man alltid kan bli bedre til.

Det er lov å være glad, gira og energisk. Men man må prøve høre på kroppen.

Relasjoner & vennskap

Jeg er nok ikke den enkleste å være rundt, uansett tilstand, for jeg må ta forhåndsregler som andre gjerne slipper å tenke på. For eksempel er jeg helt avhengig av faste rutiner, nok søvn, medisiner til riktig tid, hvile.. og what not. Jeg jobber også hardt for å skape en bedre balanse i hverdagen: Biorytme, aktivitet, hvile. Det er min bagasje. Jeg ba aldri om noe av det.

Jeg har personale med meg store deler av døgnet. De er utdannet til å håndtere meg, enten jeg er deprimert, manisk eller psykotisk. Eller alt på en gang :):
Mens jeg er med dem vet jeg at jeg kan si fra hvis noe ikke funker, hvis jeg er sliten, hvis jeg er drittlei eller når jeg trenger dem til noe spesielt. Jeg er så ufattelig heldig som får så mye oppfølging, og jeg er evig takknemlig.

Men selv om personalet noen ganger fører til vennskap og nære relasjoner – de kjenner meg jo bedre enn meg selv i blant – så er de jo ikke det. De får betalt. Uansett er det hyggelig, og jeg er så himla glad i dem.

Dessverre er jeg dårlig til å holde kontakten med vennene mine. Jeg har så mye i hodet at det ofte ikke faller meg inn å sende en melding eller møte dem. Kanskje jeg bare er lat og surrete, jeg vet ikke, men jeg trenger så sårt vennene mine. Jeg vet at de er der når jeg trenger dem, men jeg skulle ønske jeg slapp å være «hun psyke». Når jeg først møter venner er sykdom og status quo et naturlig samtaleemne, men jeg koser mest når jeg får være Marie 25 år.

Jeg er redd jeg er i ferd å miste mange av vennene mine. Jeg føler jeg ikke passer inn noe sted og jeg er elendig på å ta initiativ. Men det handler ikke om at jeg ikke vil, for jeg vil! Jeg er bare redd for at bagasjen min skal overskygge alt, og verst av alt: At jeg skal ødelegge de rundt meg.

Jeg tror egentlig det er verst for meg, men jeg har likevel dårlig samvittighet for at jeg ikke er flink nok til å prioritere venner mer. Nyttårsforsett?

Hej då

Da jeg, med hele flyttelasset på ryggen, kjente asfalt under beina, føltes det riktig. Men jeg kan ikke si jeg trodde det var siste gang, siste «hej då!». Smekklåsen slo igjen og skapte ekko i hodet mitt. Det var deilig å være fri, selv om jeg strengt tatt ikke var det. For baggen var full av vedtaksbrev: «Tvungent psykisk helsevern».

Jeg ble bedre. Kanskje litt for bra, for før jeg merket det selv, raste jeg inn i en hypomanisk verden der alt gikk i hundre. Men jeg kjente endelig på noe annet enn depresjon, og ville ikke face det faktum at jeg var på feil vei. Boom. Jeg krasjet.

Boligen gjorde alt de kunne for meg, innenfor rammene de hadde. Men «hej då» ble til «hej» igjen: Jeg ble innlagt. Ingen dramatikk, ingen politi, ingen store scener eller farlige situasjoner. Bare en utslitt, redd og sliten jente med alt for tung bagasje.

Jeg var ambivalent, for selv så mye jeg ønsket hjelp, var det skummelt og vanskelig. Jeg følte jeg måtte trygle og be om hjelp jeg strengt tatt hadde krav på. Til slutt møtte jeg på en lege som tok seg tid til å bli kjent med meg. Jeg ba om, og fikk, den tiden jeg trengte.

Innleggelsen ble lengre, tyngre og mer dramatisk enn noen av oss hadde trodd. Korona sørget for 14 dager i karantene: Alene på rommet, kun med få besøk av personalet i vernedrakter. Om ikke annet fikk jeg det jeg trengte: Skjerming.

Det er fortsatt tungt som faen. Det er vondt og vanskelig og dritt og ensomt. Jeg savner livet mitt, det som ikke er preget av sykdom. Snart skal jeg si «hej då» igjen.

Ødelagt (med litt håp)

Jeg var 14 år da jeg ble dårlig for første gang. Hvordan kan et barn romme så mye mørkt? Hvor kommer det fra, liksom?

Det var ingenting som skulle tilsi at akkurat jeg skulle bli syk. For jeg var syk allerede da, det vet jeg nå. Ofte tenker jeg at det var min skyld; at det var meningen, at det var noe galt med meg, at jeg ikke ropte høyt nok. At jeg fortjente det. Hvorfor ellers skulle det skje med meg?

Jeg slo ganske tidlig følge med Destruktiviteten. Den spiste meg opp innvendig og fikk meg til å gjøre ting jeg ikke trodde jeg var i stand til. Til slutt løsrev jeg meg fra rasjonalitet og fornuft – det var ikke lengre grenser for hva jeg kunne gjøre for å ødelegge det jeg hatet mest: Meg selv.

Det er vanskelig å kjempe seg tilbake når man først har sett ondskap i øynene, hvertfall når det er ens egne. Jeg har mer enn nok bevis på hvor jævlig livet kan være, men jeg har også perioder der jeg skimter en bedre hverdag. Håpet kommer og går, heldigvis har jeg mange rundt meg som bærer håpet for meg.

Kjære farmor

Dette er til deg, farmor.

Det er sommer og hyttene på ferieøya fylles opp. Morgenbad. Sol. Familie. Men selv så full av liv øya er, så mangler det noe. For det blir aldri det samme uten deg. Jeg ligger på rommet ditt, puster inn lukten; deg, blandet med en god dose solkrem. Lukker jeg øynene er det som om du er her. Øya var det beste du visste. Her hørte du til.

Jeg er heldig som er rik på minner med deg. Fra vi var små, selvfølgelig, men kanskje spesielt de siste årene. Du som bakte favorittkaken min så ofte som mulig, og oppmuntret alltid til enda et stykke: «Vi Næss-er har en egen mage for dessert». Jeg elsket ullsokkene du strikket til meg, og du visste at jeg likte litt lengde på vrangborden. Du myknet på dine eldre dager, men styrken din tok ikke slutt før helt på slutten. Du var limet i familien.

Under flere av mange innleggelser på Blakstad tok du toget fra Larvik for å besøke meg. For du likte ikke å kjøre bil, men besøk ble det, flere ganger! Den siste gangen funket ikke heisen, så du dro deg opp fire etasjer, nesten 90 år og med lungekreft. Så gjerne ville du komme, så viktig var det for deg å vise meg at jeg ikke var alene. Så varm var du.

Hvordan kunne universet ta deg fra meg? For herregud, som jeg savner deg.

Kaker og brus

Shit ass! Jeg fikk reise hjem i tide til den beryktede 25årsdagen min, som nå begynner å bli en stund siden. Hjem til mamma som stod klar til å farge håret mitt fint til den store/lille dagen, til de siste episodene av Kompani Lauritzen og til gode, gode boligen som sa de var glade for å se meg igjen. Mamma lot meg få en smakebit på lavkarbo-karamellene.

Håret ble fint. Bursdagen ble ikke så klein og ukomf som jeg hadde trodd. Jeg fikk kake til frokost, lunsj og kvelds. Nydelige gaver. Mange fine hilsener og en veldig kos samling med familien. Stas!

Jeg skulle ønske jeg kunne si at det går bra, men sannheten er vel aldri så enkel? Men jeg klarer meg, og det er mer enn jeg har kunnet si tidligere. Bivirkninger av medisinene gjør at jeg tappes for energi, men jeg klamrer meg til håpet om at verden skal bli mindre skummel og vond etterhvert. Den må jo bli det?!

Jeg får god oppfølging, selv i disse litt rare Korona-tidene, og det er jeg takknemlig for. Våren har kommet for fullt, og sommeren sniker seg innpå, det gleder jeg meg over. I sommer har jeg ett mål: Å leve, ikke bare eksistere.