Hei, 2022

«Please don’t give up on me. Promise. Promise me you won’t.» – Grey’s Anatomy

Da jeg begynte dette innlegget og skrev overskriften, var jeg så sjukt usikker på om jeg skulle skrive: «Ha det, 2021» eller: «Hei, 2022». For hvis man tenker seg om, så er det faktisk en ganske vesentlig forskjell. Jeg orker egentlig ikke forholde meg noe særlig til 2021. Er det lov å si at det har vært et skikkelig dritt-år?

Innleggelser. Medisinering. Skjerming. Fastholding. Belter. Selvskading. Overdoser. Ambulanse. Politi. Håndjern. Traumer. Max. Bugs. Parallell verden. Bekymring. Dårlig samvittighet. Fortvilelse. Nedturer. Skam.

Uansett hvor mange forsøk jeg bruker på å beskrive dette kaoset, hadde det aldri blitt «riktig» nok. For ingen ord kan dekke en smerte så altoppslukende. Men, midt i kaoset/smerten/destruktiviteten/mørket, dukker det opp små og store ting som drar heldigvis drar snittet opp:

Kompis the cat♥. Skriveflyt. Verdens beste familie som alltid uansett heier, hjelper, tar hensyn, stiller opp og kjemper min sak. Bobbi. Boligen. Vennene mine. Behandlingsteamet som aldri gir meg opp, selv når jeg gjør det. Svømming. Kjøreturer. Seilturer. Bade. Å dra på hytta. Nye Uggs. Gode samtaler.

Okay, nå har jeg sikkert glemt noe viktig. Glemt å nevne noe eller noen. På forhånd: Sorry.

Det er nyttårsaften og alt for mange av de siste årene har denne dagen vært.. jævlig. Å skulle starte på noe nytt når man egentlig ikke er ferdig med det forrige, kan være ganske utfordrende. Aller helst skulle jeg ønske at jeg kunne skrive at jeg starter 2022 med nytt mot. Men det er jo ikke noe poeng i å skrive her hvis jeg ikke skal være ærlig?

Jeg har ligget i belter tre dager på rad fordi tanken på å starte et nytt år er så forbanna jævlig. Jeg har prøvd å ta livet mitt. Skadet meg. Fått medisiner på tvang. Så nå sitter jeg her, på selveste nyttårsaften, innelåst mot min vilje på lukket psykiatrisk. Jeg har vondt i hele kroppen etter beltene. Det sitter noen og ser på meg hele tiden; jeg må for eksempel skifte og tisse med åpen dør. Det er absolutt ingen selvfølge at fastvakten er hyggelig mot meg heller, som om det er så vanskelig…?

Utenfor fyres det opp raketter. Jeg, for min del, har planer om å legge meg tidlig. Ikke noe poeng å dra ut tiden, denne føkkings dagen kan gjerne ta slutt – heller før enn siden.

Med hette over hodet

Med hette over hodet og kroket rygg stablet jeg føttene mine ufrivillig inn på linoleumsgulvet på psykiatrisk avdeling, skamfull over å skulle ta opp en plass blant de som var ordentlig syke.

Den første tiden på avdelingen var jeg skjør og preget av en gjennomgripende angst, for jeg visste hva jeg kunne vente meg. Det er ikke til å komme unna at jeg har ca. en milliard innleggelser bak meg, ei heller at de i perioder har vært preget av mye dramatikk. Ingen kunne si at det ikke var spor av realitet i angsten, men som en av dem sa til meg: «Men er du ikke egentlig mest redd for deg selv?». Jo, selvfølgelig, for destruktivitet er ikke bare noe som skjer. Det er handlingsmønstre og best av verst.

Jeg skulle så gjerne ønske at jeg klarte å ta sunne valg for meg selv. For destruktiviteten i meg påvirker ikke bare meg, men alle rundt meg. Å stå ansvarlig for andres lidelse er marerittet mitt, men jo mer jeg prøver å skåne, jo verre blir det. For å ikke vite er ikke nødvendigvis noe lettere å takle.

Men bare så det er sagt, så er ikke dette noe jeg velger aktivt. Hadde jeg hatt et reellt valg, hadde jeg ikke valgt å være syk, med alt det innebærer. Jeg hadde ikke sittet her, innelåst, skjermet fra omverdenen. Stemmene hadde ikke hatt makt over meg og dermed også de rundt meg. Om sommeren hadde jeg sluppet å tenke meg om før jeg tok på meg kortermet. Jeg klarer ikke å forstå hvordan noen kan tro at dette er et valg, i så fall ber jeg dem pent om å komme med en eneste fordel ved å være psykisk syk.

Processed with VSCO with t1 preset

erlikmarie 2.0

I går satt jeg i møte med ekspertgruppa jeg er så heldig å få være med i. Vi jobber for å bedre tilbudet til de mange som sliter med selvskadings- og selvmordsproblematikk, i regi av Sørlandet sykehus. Og det er selvfølgelig kjempespennende og utrolig givende. Men mens jeg satt der fikk jeg en eller annen greie over meg, som jeg egentlig tror har ligget latent en stund: Jeg vil, i tillegg til jobben som erfaringskonsulent, lære bort noen av mine dyrekjøpte erfaringer mer direkte. Klarer jeg det, å bidra til større forståelse, er jeg happy.

Dette dreier seg på ingen måte utelukkende om selvskading eller selvmordsproblematikk, men om livet som syk, om opp- og nedturer, om å leve på siden av samfunnet, om mangel på forståelse, om å føle seg alene, om et gnagende, underliggende selvhat. Og om veldig mye mer!

Jeg tror dette kommer litt ekstra nå for tiden fordi jeg, på tross av at jeg fortsatt sliter selv, har litt mer overskudd. Og jeg brenner så sjukt for dette, for å skape forståelse på tross av, for å HJELPE.

Det jeg skal frem til er: Jeg håper å børste litt støv av bloggen, men i tillegg kommer jeg til å bruke sosiale medier (i all hovedsak Instagram) mer, men også på en annen måte. Er vi ikke litt forbi den greia hvor alt skal være så perfekt og fint og bekymringsløst?

Min «profesjonelle» Instagram heter ERLIKMARIE og den skal være ekte og rå og forhåpentligvis bidra til større forståelse rundt og om psykisk sykdom. Oppturer, men også nedturene som følger med. Lik og del:)))) tulla.

Litt hver dag

Mange spør meg hvorfor jeg trenger en-til-en i boligen. Kanskje spør de fordi de ikke ser nødvendigheten; «du som er så oppegående». Og ja, som oftest er jeg ganske oppegående. Jeg jobber, skriver, har venner og verdens beste familie rundt meg.

Så dette er svaret mitt:
Da jeg kom til min nåværende bolig var jeg så redd, så utrygg og så skadet – delvis av hjelpeapparatet selv – at jeg sårt trengte omsorg, hjelp og solide rammer.

Jeg hadde nemlig blitt lært opp til å tro at jeg skulle klare selv. Noen ganger lurer jeg på om de drev med ansvarliggjøring for å «tvinge» meg til å fungere bedre. Vel, det som kom frem, var rene motsetningen: Jeg ble trass, innesluttet og sikker på at de gjorde dette fordi jeg var et jævlig menneske eller som et komplott mot meg. Knust over at ingen ville se meg, tåle meg, ble jeg flyttet litt hit og dit, og i dag er jeg her.

Dere som leser jevnlig vet at jeg forguder stedet jeg bor og behandlingen jeg får. Man kan sikkert mene at jeg står på stedet hvil, med tanke på at jeg etter tre år fortsatt har personale rundt meg. Men jeg gjør fremskritt. Litt hver dag. Det er stort for en sliten kropp.

Savn

Jeg savner smilet ditt
det ble borte en gang i fjor
jeg savner latteren din
lyden av den er ikke til å kjenne igjen
jeg savner samtalene våre
de pleide å være så ærlige
jeg savner deg
oss
og det vi var.

Når du sitter rett ovenfor meg, men det ikke er deg jeg ser
når du sitter rett ovenfor meg, men det er deg jeg savner
for når du sitter rett ovenfor meg er når jeg savner deg som mest.

Film!

I forbindelse med den regionale pasientsikkerhetskonferansen 2021 ble min sjef, Ole Rysstad og jeg filmet mens vi hadde en samtale om prosjektet vårt for Sørlandet sykehus. Jeg er ansatt som erfaringskonsulent der og er kjempestolt av det arbeidet vi gjør og skal fortsette å gjøre. Hva vi spesifikt jobber med vises nærmere i filmen.

Jeg har tenkt en stund på dette, på om det er riktig å poste denne filmen. For den er personlig, men det er jo også småkleint å se seg selv på film. Legger den likevel ut – og håper dere blir like inspirerte som vi er!

Jeg er på vei

Apparatet rundt meg består av fire elementer: En privat psykolog, boligen, DPS og Blakstad.

Den private psykologen min har jeg gått til i cirka fem år. Jeg overdriver ikke når jeg sier at hun har gjort meg til et bedre og klokere menneske. For hun, med sitt lune smil og trygge stemme, har hjulpet meg gjennom så mye dritt og stått like støtt. Som oftest ser jeg frem til timene med henne, det er et fint holdepunkt i hverdagen. Det er selvfølgelig også en fordel at vi kjenner hverandre så godt og over lang tid. Men det er absolutt ikke alltid timene er hipp hurra – det syns jeg heller ikke det skal være når man jobber med seg selv. Hadde jeg bare hatt ord nok til å takke henne.

Boligen har jeg skrevet ganske mye om. De står for den hverdagslige oppfølgingen og gjør det med glans. Jeg føler meg så ufattelig heldig som fikk plass her! Det går ikke alltid på skinner, men overraskende ofte. Å få så tett oppfølging hjemme er et gode jeg aldri kunne sett for meg. Jeg får hjelp til alt mulig, men jobber selvfølgelig med å gjøre mest mulig selv, avhengig av hvordan formen er.

Poliklinikken – DPS – har fulgt meg opp i forskjellig grad siden jeg ble overført fra BUP som 18-åring. Det gikk ikke akkurat på gli de første årene, så jeg var mildt sagt skeptisk da jeg skulle begynne i psykoseteamet noen år senere. Der ble jeg møtt på en helt annen måte. Og takk gud for det! Teamet mitt består nå blant annet av en anerkjent, superflink psykiater, og en ung, klok psykolog. De tok seg tid til å bli kjent med meg – hele meg. For første gang møtte jeg på en psykiater som forklarte meg at det var han som hadde ansvar for behandlingsalliansen. Han ba meg ydmykt om en sjanse til å bevise for meg at det var verdt å gi ham tilliten min. Etter det har han bekreftet det han sa, og mer til. Han er direkte – det er jeg også – og noen ganger går vi i tottene på hverandre, men det er greit, for vi har gjensidig respekt og tillit. Psykologen gjør også en helt fantastisk jobb – selv om jeg stort sett står for monologene.

Det gjør litt vondt å skrive om Blakstad. For selv om de fleste er gode og snille, har jeg jo opplevd mine verste perioder nettopp der inne: Skjermet avsnitt. Det har vært belter, holding, sprøyter, selvskading, selvmordsforsøk.. Men det har også vært gode samtaler, klemmer, omsorg og trygghet. Jeg har møtt mennesker jeg aldri ville u-møtt, hehe. Jeg har en kjempeflink behandler og en gullkantet avtale om å få komme inn når jeg trenger det. For mest av alt er Blakstad et trygt sted for meg i kriser, for jeg vet jeg blir tatt godt vare på.

Jeg får fortsatt «episoder»: Manier. Depresjoner. Jeg svinger som en jævla jojo for tiden og det er utrolig slitsomt. Balanse er ikke bare-bare, men det er det jeg jobber mot. En stabil, fin hverdag. Jeg er på vei.

OG, siden jeg kom ut senest i dag, vil jeg bare skryte litt: DETTE ER MIN FØRSTE INNLEGGELSE UTEN BRUK AV BELTER!!!!!! Går fremover si!

foto: Tine Poppe

Medvind

Etter en vinter med opp- og nedturer kommer sola frem. Det blir litt og litt lysere, også i mitt litt mørke sinn. For endelig går det min vei. Etter mye motvind og dype daler viser livet seg fra en annen side. Det er plutselig ikke en selvfølge at jeg skal tryne hver gang jeg prøver på noe. Jeg kan. Jeg vil. Jeg klarer.

Å være glad(ish) er så uvant at jeg ofte mikser det med manier. For hvordan vet man egentlig hva som er sunn lettelse og hva som er mani? Skal man ikke egentlig bli litt gira når all vekten man har båret på så lenge slipper taket litt?

Samtidig vet jeg at våren fører med seg oppstemthet, energi, nye prosjekter og idéer. Jeg begynner å sove avbrutt og mindre, jeg bruker penger og vil alt på en gang. Fint, tenker jeg. Apparatet rundt meg jubler forsiktig. Men vi vet at det dessverre er sykt. Manisk.

Hadde maniene kommet uten fallhøyde hadde livet vært veldig mye enklere. Men mani over litt tid fører til heftige depresjoner. Og da er vi i gang, liksom. En evig schizoaffektiv runddans.

En mani lurer deg. Tar deg med på morsomme ting og fikser alt på en gang. Men mange mikser det med å være glad. For min del er jeg mer preget av irritabilitet og rastløshet. Hodet går i turbofart. Det er ikke som på film. Jeg jager etter neste high, men ofte så mye at jeg krasjer til slutt.

Psykiateren min og jeg er enige om hva som skal til: Hvile, søvn og balanse. Ikke gjøre for mye, ikke for lite. Litt stimuli hver dag. Sove og hvile nok, la meg selv få bearbeide inntrykkene. Balanse er vanskeligere enn man skulle trodd. En øvelse man alltid kan bli bedre til.

Det er lov å være glad, gira og energisk. Men man må prøve høre på kroppen.

Relasjoner & vennskap

Jeg er nok ikke den enkleste å være rundt, uansett tilstand, for jeg må ta forhåndsregler som andre gjerne slipper å tenke på. For eksempel er jeg helt avhengig av faste rutiner, nok søvn, medisiner til riktig tid, hvile.. og what not. Jeg jobber også hardt for å skape en bedre balanse i hverdagen: Biorytme, aktivitet, hvile. Det er min bagasje. Jeg ba aldri om noe av det.

Jeg har personale med meg store deler av døgnet. De er utdannet til å håndtere meg, enten jeg er deprimert, manisk eller psykotisk. Eller alt på en gang :):
Mens jeg er med dem vet jeg at jeg kan si fra hvis noe ikke funker, hvis jeg er sliten, hvis jeg er drittlei eller når jeg trenger dem til noe spesielt. Jeg er så ufattelig heldig som får så mye oppfølging, og jeg er evig takknemlig.

Men selv om personalet noen ganger fører til vennskap og nære relasjoner – de kjenner meg jo bedre enn meg selv i blant – så er de jo ikke det. De får betalt. Uansett er det hyggelig, og jeg er så himla glad i dem.

Dessverre er jeg dårlig til å holde kontakten med vennene mine. Jeg har så mye i hodet at det ofte ikke faller meg inn å sende en melding eller møte dem. Kanskje jeg bare er lat og surrete, jeg vet ikke, men jeg trenger så sårt vennene mine. Jeg vet at de er der når jeg trenger dem, men jeg skulle ønske jeg slapp å være «hun psyke». Når jeg først møter venner er sykdom og status quo et naturlig samtaleemne, men jeg koser mest når jeg får være Marie 25 år.

Jeg er redd jeg er i ferd å miste mange av vennene mine. Jeg føler jeg ikke passer inn noe sted og jeg er elendig på å ta initiativ. Men det handler ikke om at jeg ikke vil, for jeg vil! Jeg er bare redd for at bagasjen min skal overskygge alt, og verst av alt: At jeg skal ødelegge de rundt meg.

Jeg tror egentlig det er verst for meg, men jeg har likevel dårlig samvittighet for at jeg ikke er flink nok til å prioritere venner mer. Nyttårsforsett?

Hej då

Da jeg, med hele flyttelasset på ryggen, kjente asfalt under beina, føltes det riktig. Men jeg kan ikke si jeg trodde det var siste gang, siste «hej då!». Smekklåsen slo igjen og skapte ekko i hodet mitt. Det var deilig å være fri, selv om jeg strengt tatt ikke var det. For baggen var full av vedtaksbrev: «Tvungent psykisk helsevern».

Jeg ble bedre. Kanskje litt for bra, for før jeg merket det selv, raste jeg inn i en hypomanisk verden der alt gikk i hundre. Men jeg kjente endelig på noe annet enn depresjon, og ville ikke face det faktum at jeg var på feil vei. Boom. Jeg krasjet.

Boligen gjorde alt de kunne for meg, innenfor rammene de hadde. Men «hej då» ble til «hej» igjen: Jeg ble innlagt. Ingen dramatikk, ingen politi, ingen store scener eller farlige situasjoner. Bare en utslitt, redd og sliten jente med alt for tung bagasje.

Jeg var ambivalent, for selv så mye jeg ønsket hjelp, var det skummelt og vanskelig. Jeg følte jeg måtte trygle og be om hjelp jeg strengt tatt hadde krav på. Til slutt møtte jeg på en lege som tok seg tid til å bli kjent med meg. Jeg ba om, og fikk, den tiden jeg trengte.

Innleggelsen ble lengre, tyngre og mer dramatisk enn noen av oss hadde trodd. Korona sørget for 14 dager i karantene: Alene på rommet, kun med få besøk av personalet i vernedrakter. Om ikke annet fikk jeg det jeg trengte: Skjerming.

Det er fortsatt tungt som faen. Det er vondt og vanskelig og dritt og ensomt. Jeg savner livet mitt, det som ikke er preget av sykdom. Snart skal jeg si «hej då» igjen.