Kaker og brus

Shit ass! Jeg fikk reise hjem i tide til den beryktede 25årsdagen min, som nå begynner å bli en stund siden. Hjem til mamma som stod klar til å farge håret mitt fint til den store/lille dagen, til de siste episodene av Kompani Lauritzen og til gode, gode boligen som sa de var glade for å se meg igjen. Mamma lot meg få en smakebit på lavkarbo-karamellene.

Håret ble fint. Bursdagen ble ikke så klein og ukomf som jeg hadde trodd. Jeg fikk kake til frokost, lunsj og kvelds. Nydelige gaver. Mange fine hilsener og en veldig kos samling med familien. Stas!

Jeg skulle ønske jeg kunne si at det går bra, men sannheten er vel aldri så enkel? Men jeg klarer meg, og det er mer enn jeg har kunnet si tidligere. Bivirkninger av medisinene gjør at jeg tappes for energi, men jeg klamrer meg til håpet om at verden skal bli mindre skummel og vond etterhvert. Den må jo bli det?!

Jeg får god oppfølging, selv i disse litt rare Korona-tidene, og det er jeg takknemlig for. Våren har kommet for fullt, og sommeren sniker seg innpå, det gleder jeg meg over. I sommer har jeg ett mål: Å leve, ikke bare eksistere.

Mai

Det er korona-tider på psykehuset. Heldigvis går det meste sin vante gang, men vi får for eksempel ikke lov til å få besøk eller permisjoner. Jeg har bare vært her en drøy uke, men savner allerede familien min så mye at det gjør vondt.

Da jeg kom opp til min «faste» avdeling, sa en sykepleier til meg: «Det er hyggelig å se deg, men jeg skulle ønske det var på Kiwi!». Det oppsummerer egentlig hele greia. For jeg er jo så glad i mange av de som jobber her, men jeg skulle ønske jeg kunne møte dem et annet sted enn her.

Jeg er takknemlig – til tross for at jeg helst vil hjem – for at jeg får tid og hjelp. Og jeg vet at når tiden er inne, venter boligen på meg. For den siste tiden har jeg taklet kriser jeg ikke hadde mestret før, takket være god hjelp og englene rundt meg.

Så jeg skal nok takle en litt stusselig 17.mai på psykiatrisk. Men jeg håper jeg slipper å feire 25-årsdagen min på skjermet. At jeg også denne gangen klarer å reise meg, børste skitt av klærne mine og gå videre. Jeg skal tross alt snart ut, som alltid med en hel del nerver. For hva om det ikke går? Hva om jeg (som vanlig) fucker opp alt? Hvordan skal jeg takle alle inntrykkene? Jeg føler meg veldig liten i en stor verden, men noen ganger må man visst bare hoppe i det.

Katten Kompis

Jeg var innlagt på lukket avdeling, ute av stand til å fungere på egenhånd. Legene rev seg i håret, spesielt én – han ville så gjerne. Det så mørkt ut, og mens alle andre gjorde nettopp det – håpte – visste jeg ikke hvor jeg skulle snu meg. Alt var skummelt og alt var vanskelig, og midt oppi dette var jeg klar til å gi opp.

Det var overlegen som først tenkte tanken. For han hadde fått seg katt selv, og viste begeistret frem bilder og små videoklipp. Legen, en klok fyr, klarte å plante en liten spire av håp hos meg.

Mamma og pappa sa ja. Selv om jeg har null erfaring med katter – jeg er helt klart en hundeperson – skulle jeg få min egen lille pus. Da det først var bestemt gikk det fort; kullet var visstnok allerede født, og jeg fikk tilsendt et bilde. Det første tegnet på at han var født frisk og at han var min.

første bildet

Kompis er over et år gammel nå. Skulle ønske jeg kunne skryte på meg at han er den kosekatten, men sannheten er at han gjør akkurat som han vil. Haha. Uansett er han helt gull å ha både i gode og dårlige perioder. Ren terapi.

10.april 20

Det er rare tider. Vi holder sammen ved å holde avstand. Det er nødvendig og riktig, men mange glemmer de som faller utenfor samfunnet, nå enda mer enn til vanlig. De som ikke har en nabo som kan handle for dem, eller de som ikke har noen å FaceTime med. For mange blir verden snudd på hodet. Legevakten er sprengt og behandlere er i karantene. Er man heldig, gidder psykologen å ringe deg, eventuelt snakke via videosamtale. Men man er avhengig av goodwill for å få hjelpen man trenger. Sånn skal det ikke være.

Jeg er heldig som har et apparat rundt meg, selv i disse tidene. For jeg blir fulgt opp tett, og det er jeg takknemlig for, men jeg sitter også igjen med dårlig samvittighet for at det er jeg som får oppfølging og ikke alle de som også trenger det. Det er vondt. Hva har jeg gjort for å fortjene det, liksom?

Jeg håper at vi snart nærmer oss en slags normaltilstand, selv om det nå kjennes urealistisk. For det er brutalt å la folk som trenger hjelp i stikken.

«Hjelp meg,» sier jeg og dytter dem bort

For meg er forutsigbarhet (omtrent) alt. Dukker det opp noe som ikke jeg forventet eller hvis ting ikke går sånn som det skulle, raser verden litt sammen. I gode perioder er jeg flinkere til å takle det, men OCDen min kan finne på å kicke inn litt her og der. Også når det kommer til behandling.

Til vanlig går jeg i behandling en til to ganger i uken, og det sier seg selv at timene mine med psykolog/psykiater ikke alltid går i den retningen jeg hadde tenkt. Jeg sliter meg opp fire etasjer til psykologen min fordi jeg ønsker å nyttiggjøre meg av terapien.

Det hender at jeg møter opp bare fordi det stod i kalenderen min, kanskje har jeg sovet dårlig og tar med meg en forventning inn på kontoret om at jeg skal bli behandlet. For jeg vil jo ha behandling, jeg vil jo bli bedre – men jeg er ikke alltid innstilt på å faktisk gjøre en jobb. Som oftest, heldigvis, kommer jeg inn døra med en ambisjon om å jobbe med meg selv, uten at det nødvendigvis syns så godt på meg. Fellesnevneren er at jeg gjerne vil, men at det er skummelt og vanskelig.

Problemet – uansett hva slags holdning jeg møter opp med – er at jeg ofte vil så mye at fallhøyden blir stor. Kanskje har jeg blitt litt bortskjemt med dyktige folk rundt meg, som også gjerne vil. Men det sier seg selv at ikke hver time er 100% suksess. Noen ganger går vi oss vill i en jungel av følelser, tanker og opplevelser. Relasjonen får seg noen skrubbsår, men det må være lov.

Spesielt i vanskelige faser kommer jeg med et håp om at behandlingen skal endre noe. At den som sitter ovenfor meg skal ta litt av lasset jeg bærer på. At vi skal komme med en eller annen løsning sammen. «Hjelp meg,» sier jeg og dytter dem bort.

22.mars 2020

Det føles så feil å skulle skrive noe her nå. For mens jeg sitter her og syns synd på meg selv, sliter folk med mye viktigere ting. Eller, hva som er viktig og ikke, vet jeg ikke. Det er mye jeg ikke vet.

Det er tunge dager. Jeg hadde det ganske bra ganske lenge, men den berømte knekken tok innpå og dynket ansiktet mitt ned i gjørma. Det er vanskelig å skulle reise seg igjen, selv om jeg vet at jeg må. For alternativet er verre.

Selv om det er vanskelig nå, kommer jeg ikke unna dette: For et apparat jeg har rundt meg. Herregud, så heldig jeg er. En bo-leder som følger opp dag og natt, som gjør alt for at jeg skal ha det så bra som mulig. To psykologer med tålmodighet uten like og to handlekraftige overleger. Familie og venner som stiller opp og som tåler meg. Kanskje spesielt mamma, som ler med meg og trøster meg når jeg gråter.

Det er ikke til å skyve under teppet at det er vanskelig og tungt. Jeg bor hos mamma mens korona raser rundt i gatene, Kompis er her og vi gjør det vi kan for å skape gode dager.

Språk for det bedre

Jeg syns det er vanskelig å skrive for tiden. Det er noe med at jeg, i dårlige faser, lettere får tak i følelsene mine. Sikkert fordi de er så sterke og tar så mye plass. Tror jeg. For nå som det går bedre enn på lenge(!), har jeg ingen ord. Det er uvant å ha det bedre, for «bedre» er et knapt gode, sånn har det hvertfall vært de siste årene, og (nå må jeg bevege meg forsiktig så jeg ikke blir misforstått) nå må jeg skape et språk for det som er bra. For det er uvant. Og skikkelig skummelt.

Men faen så heldig jeg er!

Å reise seg

Jeg prøver stadig å krype ut av skrivesperre-hullet mitt. Det er vanskelig å skulle formidle noe man føler er så meningsløst. 2020 har ikke behandlet meg så bra foreløpig. Skrivesperre-hullet er ikke det eneste hullet jeg må prøve å krype ut av.

Men som jeg pleier å si: Man tryner, og man reiser seg. Og om det ikke funker å reise seg, så får man ligge der litt til, men aldri for alltid. Som de rundt meg stadig minner meg på: Livet har for mye fint å by på til at man skal kaste det bort. «Haha,» sier jeg spydig tilbake, men for hver gang noen sier det, fester det seg litt mer. Om «det fine» er hotellputer og rent sengetøy, vet ikke jeg. Kanskje er det Kompis som ligger i fotenden og maler. Å ha et stabilt, trygt hjem. Gode familien min.

Jeg tryna, og det tok tid, men jeg reiste meg igjen.

Fugleburet

Det finnes en verden utenfor gitrene. Det er der ute jeg skal leve.

Hjemme hos hotellputene mine

Jeg gikk ut gjennom låste dører med hodet hevet. Selvfølgelig håper jeg å slippe fremtidige innleggelser, men det er nok ikke realistisk. Uansett er det trist å si hadet til de som har fulgt meg fra helvete og tilbake. De som holdt håpet for meg og som ga meg den klemmen og kroppskontakten jeg alltid savner når innleggelsene strekker seg over lang tid.

Det føles bra. Jeg hadde ikke mer å vinne på å gjemme meg på Blakstad. Det er ute jeg må eksponere meg og skaffe meg nye erfaringer. Det har gått i ett i dag. Møter, pakke, pakke ut, handle, rydde, you name it, og nå er jeg så sliten. Men jeg skal sove i min egen seng, og ikke minst har jeg hotellputene jeg fikk av mamma til jul. Kompis er selvfølgelig også på plass!

Jeg har vært inne i en måned, hele oppholdet på skjermet avsnitt. Da jeg kom inn var jeg et vrak, jeg evnet ikke å samarbeide verken med personalet eller med meg selv. Jeg ville, men klarte ikke. Og fy faen så redd jeg var. Det har gått veldig opp og ned; alt fra timesvis i belter til latter og kortspill og fine stunder. Jeg vil veldig sjeldent inn på lukket avdeling, men som mamma sier: Det er bra det finnes et sted man kan komme til når verden blir mørk (eller blendende lys)

Det blir fint med mer rutiner. Med trygge folk rundt meg til alle døgnets tider. Jeg skal bygge meg opp, sakte men sikkert. Oppfølgingen er det ingenting å utsette på, nå er det jeg som må kjempe som faen.

Håp?

Skjermet avsnitt, Blakstad sykehus

Det føles så feil å si det når jeg ikke vet om jeg mener det. Når jeg ikke vet om jeg bare håper det er sånn, eller om det faktisk er sånn. Hvordan vet man egentlig det? Skal man gjøre som de sier; bare hoppe ut i det? Eller skal man holde igjen til man virkelig, virkelig vet med seg selv, sånn innerst inne?

For det er skummelt, ikke sant. Som alt annet akkurat nå. At det skal være så forbanna vanskelig å bare håpe litt? Men håp for meg er lik fallhøyde. Skuffelse. Bitre tårer som ikke forstår hvordan jeg kunne være så dum. Selvhat, som alltid når ting feiler. Et enormt lass av følelser bare fordi jeg turte å håpe. Kanskje turte jeg ikke engang, kanskje bare glapp det ut av meg i en bisetning, eller dukket opp i en tanke på vei videre. For en gangs skyld, liksom.

Hva ville jeg sagt hvis jeg hadde måttet legge bort frykten, spille tøff? Jeg tror jeg hadde sagt dette: Kanskje. Kanskje en dag, så blir ting mindre vondt. Jeg vet ikke helt. «Håp» er å dra det litt langt foreløpig, for det er vanskelig å holde to ting i hodet samtidig: At livet kan vise seg fra en bedre side, selv når alt er så forjævlig og så skummelt.